Pretty fast (for a fat guy)

Motivasjon kommer på mange måter.

Jeg liker å sitte og scrolle på Strava etter øktene mine, se hvor jeg var bra, og oppdage hvor jeg hadde mer å gå på. Som regel kan man finne lyspunkter med selv ganske middelmådige økter, noen hundre meter et eller annet sted som man enten løp for første gang på lenge, eller delvis naila.

Med mange løpemeter under beltet de siste drøye åtte månedene har jeg hatt fin stigning i programmet, og jevnlig forbedring av personlige rekorder på distanser og Strava-segmenter. I det siste har jeg faktisk tatt steget helt opp i Strava-eliten på mange strekninger, med plasseringer i topp ti, tre, eller iblant helt øverst gjennom tidene.

Forutsatt, selvsagt, at jeg ser på listene for min vektklasse, som for tiden er 95-104 kilo. Og jeg skal ikke nekte for det: jeg finner motivasjon i tanken på at ingen som er så tung som meg noen gang har løpt raskere opp en spesifikk bakke, eller syklet mellom disse to strendene. Det er litt som å holde en paralympisk rekord med et veldig spesifikt handikap¹.

Men dette innebærer selvsagt også et lite framtidsproblem, som jeg skal forsøke å forklare.

Da jeg startet opp dette prosjektet for alvor for et drøyt år siden var det delvis som respons på en påtenkt beachfri sommer, som nevnt tidligere², men også som et langsiktig tiltak mot en fiendtlig badevekt som insisterte på å tiltale meg med tre siffer. Likevel tilsa erfaringene mine fra før at jeg ikke burde fokusere på vektnedgang, av to grunner:

• Jeg hadde allerede opplevd vansker med å holde meg skadefri ved økning av treningsmengde parallelt med kalorirestriksjon
• Jeg anså det som ugunstig å gjøre det mentalt tøffere å bruke så mye mer tid på trening ved samtidig å gjøre store kostholdsgrep.

Jeg la altså en ganske pragmatisk kurs på matinntak, og fokuserte mest på å støtte opp under treningsinnsatsen, og fylle på nok. Som forventet var det tilstrekkelig til å oppnå en moderat nedgang fra rød til gul sone, for å si det sånn. Fra en verstenotering på 100.9 kilo i juli 2022 via en nyttårsform på 98.2³ til en startvekt på 95.4 kilo under maraton i mai, og ganske nøyaktig det samme på triatlon i august.

Det er jo helt sikkert akseptabelt, og dessuten relativt bærekraftig, vil nok mange mene. Jeg må innrømme at jeg nok hadde trodd jeg ville få sånn to til ti kilo utover dette gratis gjennom ca. 8 timer målrettet trening per uke i tre kvart år, men okei, det har vært ganske monitorert underveis og gjort som planlagt. Og jeg har fått betalt for det, både gjennom at kroppen har absorbert treningsmengdene og at jeg har fått gå noenlunde skadefri selv om luftveiene av samfunnsmessige og genetiske årsaker⁴ har fått noen smeller.

Nå når første år av triatlonprosjektet er passert er det naturlig å begynne å vurdere videre strategi på nytt. Jeg har lyst til å skalere opp til halv Ironman i 2024, og føler vel egentlig at å fullføre er godt innenfor rekkevidde allerede – dermed må jeg skjerpe målsettingen litt for å ha et godt nok langtidsmål⁵. Og hvis man ser litt bort fra svømmingen, som fortsatt er mest en teknisk forbedringsøvelse for meg, så er det ingen tvil om at det begynner å bli enklere å forbedre forholdet mellom kraft og motstand (watt/kg) ved å senke den ekstra vekten enn å bli vesentlig sterkere og mer effektiv, både på sykkelen⁶ og i løpeskoene.

Det er også en helsemessig side ved dette. Selv om BMI er et særdeles dårlig mål på fysisk helse utover ekstremtilfellene så er jo ikke jeg muskuløs nok til å bare kunne ignorere at den fortsatt er godt inne i lett overvekt. Det er også fettprosenten, som riktignok er målt kun gjennom elektrisk impedans (smartvekt), men kanskje mest avgjørende: målebåndet er enig.

Det er jo dessverre sånn – uheldigvis for oss mannfolk – at et magemål på over 90 cm er forbundet med høyere risiko for hjerte/karsykdommer. Og dette gjelder uavhengig av høyde. Det er kanskje en viss logikk i det, at hjertene til litt høye mennesker må jobbe litt hardere for å presse blodet hele veien ut og opp, så vi tåler ikke så mye ekstra belastning. Med et magemål på 95 centimeter er det et stykke å gå før jeg når grønn sone.

Det er i mine øyne viktig å ikke sette seg mål som ikke automatisk kan nås ved å levere en ok pluss innsats over tid, særlig på vekt, som krever en livsstilsendring. For meg føles det naturlig å prøve å tilfredsstille en del nøkkelkrav til god helse, i prioritert rekkefølge:

• Blodtrykk og oksygenopptak er midt i ideell sone, og skal forbli der.
• Livvidde skal under 90 cm.
• Fettprosent skal under 22%
• BMI er lavest prioritert, men enklest å måle, så jeg vil helst ha den også ned i grønt, og dermed under 25.
• Siden det er usannsynlig at jeg vokser utover mine 187 cm innebærer det en vekt på 87 kilo.

Dermed blir strategien min fremover å opprettholde treningsmengde, kanskje spisse kvaliteten litt, men samtidig ha en noenlunde streng kalorirestriksjon så lenge jeg fortsatt bygger opp under treningen. Hvor streng streng er er⁷ jo vanskelig å svare på, idet det er nær sagt umulig å vite hvor dårlig min kropp spesifikt reagerer på å gå i minus. Poenget blir uansett noenlunde kontroll på inntaket, og å stille seg på vekta hver dag⁸. Jeg vet også at det fins litt bedre måter å måle på enn den notorisk lunefulle smartvekta, særlig når det gjelder kroppssammensetning, så jeg tror nok jeg skal få satt en startverdi der så snart som mulig.

Dette prosjektet har for så vidt allerede vært i gang noen uker, og sommervekta mi på 97 kilo er allerede noe redusert. Og her kommer problemet:

I dag var jeg 95.1 kilo. I går var jeg 94.5. Jeg var ute og løp siste hardøkt før halvmaraton i kveld, og fikk dermed noe jeg mistenker kan være svanesang for min innsats i 95-kilosklassen, der jeg åpenbart nå er perfekt trimmet, som en bokser som tyner seg inn under vektgrensa til cruiservekt. I min vektklasse er jeg en gaselle. I kategorien 87-95 kilo er jeg i beste fall en gnu, kanskje til og med en litt lam og halt en – et lett bytte for løveflokken. I nær fremtid er jo dette løpet kjørt, men jeg har jo sikkert et par små løpeturer og en nært forestående halvmaraton der jeg kan tvinges til å gjøre et taktisk valg for Stravakosens skyld:

Hvis jeg veier inn på 94,9 kilo på løpsdagen: bør jeg da bare drikke et glass vann eller fortære en burger før jeg veier inn en ekstra gang? Ta med meg smartvekt og hotspot til startstreken og maksimere nøyaktigheten? Smøre meg med litt mye solkrem?

I det minste fikk jeg sopt til meg et par pokaler til i min nåværende vektklasse på kveldens segmentjakt, så får vi se hva det holder til hos de …små gutta.

1. Kretsrekord i keivhendt kast av liten snøball, i klassen for PlayStation-skade på den foretrukne hånda. Den kan ingen ta fra meg! ↩︎
2. Se Tre tanker i hodet. ↩︎
3. November og desember var røffe måneder treningsmessig, med en runde covid bare en uke etter å ha ristet av meg en influensa som var like ille. Jeg bare nevner det, altså. Paradoksalt nok fungerte covid-smitten som en buffer mot drastisk forverret julevekt, idet julematen smakte null og niks, og juleølet pyton. ↩︎
4. Se Ventolina. ↩︎
5. Er ikke målet litt skremmende, så er det ikke satt tøft nok. En ting er å gjennomføre distansen, noe annet er å tørre å risikere gjennomføringen ved å kjøre hardt. ↩︎
6. Her ligger det jo alltid fristelse i å kjøpe det flotte 50mm hjulsettet som senker vekta på sykkelen med 130 gram, men det er vel helt ærlig ikke helt der skoen trykker. ↩︎
7. Sånne supre setninger er nok hovedgrunnen til at denne bloggen ennå ikke har blitt vurdert som en kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Setningen ble nok heller ikke mer lettlest av denne fotnoten. ↩︎
8. Her kunne jeg ha kjørt på med info samlet gjennom til dels store datamengder som jeg har samlet og kompilert gjennom alle disse IOT-dingsene mine. Lagt ut om sammensetninger og ernæringsstrategier og hvileforbrenning og Harris-Benedict-formler og spareblusseffekter, men for det første er det grenser for hvor mye man skal kjede andre mennesker og seg selv, selv i fotnotene, og for det andre er og forblir den viktigste suksessfaktoren for meg nettopp dette: å stille seg på vekta og la den hugge dagens måling i stein på appen. ↩︎