Ventolina

Det har vært en greie i, eller rettere sagt et par greier, som med jevne mellomrom har vært litt plagsomt i løpet av de siste årene.

Det ene har vært etter treningsturer på ski i lav temperatur, der jeg etter ferdig økt har blitt sittende i bilen og hoste opp en lunge, med slim og piping og knatring og gode greier. Jeg er jo ikke noen supergod skiløper, akkurat, og skøyteøktene rundt harepusen i Storsvingen har en tendens til å pådra meg puls langt inne i rød sone oppover de bratteste kneikene, så jeg regnet vel egentlig med at det var en form for ‘straff som fortjent’ for å gi lungene mine juling.

Det andre har typisk vært forsøk på å ta en helt vanlig løpetur, der det iblant kunne skjære seg helt allerede på oppvarmingen, og være direkte vondt i brystet i slak nedoverbakke mot Ladestien. Jeg har jo pulsmåler, så jeg ser jo at det ikke er hjertet som går helt haywire, og instinktet ble å slakke/flytte på pulsbeltet, senke tempo, og så kunne det gå delvis over etter hvert. Eller ikke. Diverse forsøk med mat/ikke mat før øktene, sånn der tyggis (Gaviscon?) mot sure oppstøt, logge tidspunkt på dagen, det gav ikke noe mønster. Da jeg begynte å trene mot triatlon var det en ting som gjorde at jeg vegret meg mot å legge inn noe særlig med løpeøkter, for jeg orket ikke å få så mange bortkastede treningsøkter.

Men: da jeg meldte meg på maraton og MÅTTE løpe, så skjedde det egentlig veldig sjelden, ikke på langkjøringer, og sjelden på intervaller eller 10K-tempo. Jeg gikk 40K på ski uten noen symptomer. Sprang halv og hel maraton uten problemer (av den typen) verken underveis eller etterpå, og glemte egentlig litt problemet.

Så, i mai/juni, har det begynt å skje igjen, samtidig som det har kjentes som jeg har en lett forkjølelse som ikke ville slippe taket. Lungene piper når jeg prøver å sove, på et nivå der rommet fylles av en illevarslende plystre/ulelyd som gjør at jeg ikke vet om jeg skal bli irritert eller le av meg selv. Kona plages av mareritt og misofoni. Etter en løpeøkt på Ladestien der jeg tross uthvilt kropp, gunstige forhold og gode bein rett og slett ikke maktet å løpe opp bakkene overhodet på grunn av pipete lunger og vondt i brystet, krøp jeg endelig til korset og konsulterte fastlegen. Jeg fikk hoppe inn neste morgen, og etter en kort konsultasjon og to spirometertester fikk jeg konstatert anstrengelsesutløst astma.

Akkurat det er vel verken bra eller dårlig, og jeg er såpass fersk i gamet ennå at jeg ikke kan trekke særlig med konklusjoner angående hva det har å si for meg i livet. Jeg er under den diagnostiske grenseverdien for generell astma – heldigvis – men jeg kommer altså nå utstyrt med en sånn Ventolin-inhalator som visstnok gir meg 9,5% bedre lungekapasitet på en vanlig dag, og forhåpentligvis hindrer sånne ultradårlige dager på trening. Rent praktisk betyr det at jeg må huske en dings, og å bruke den 15-20 minutter før trening. Varme opp. Løpe meg ned. Som mosjonistutøver innebærer det et (trolig naivt og idiotisk) håp om at det skal være en superquickfix som vil forbedre tidene mine med de samme 9,5% som lungekapasiteten min tydeligvis har vært redusert fra sitt potensiale. Som menneske føles det litt merkelig å plutselig være han fyren som står og suger inn pulver fra en sånn der astmainhalator, og jeg tenker litt på at jeg ikke lenger kan krysse blankt nei på alle skjemaer om helsetilstand og regelmessige medikamenter.

Jeg tror og håper det vil gå seg til, i alle fall, og at medisinering av en reell helsetilstand tross alt er en god ting. Kanskje jeg til og med kan få en liten boost på normalformen (vi krysser fingrene og unngår å google det), men i alle fall slippe å være nervøs for dårlige dager på feil tidspunkt. Sove bedre etter trening. Grunnet en urven forkjølelse har jeg ikke fått testet astmamedisinen på en ordentlig økt som ‘frisk’, men jeg kjenner litt på at det er litt motiverende. Som et par nye sko.

Så er det kanskje også lov, i motivasjonens navn, å bare la seg rive med. Kom igjen, Martin! Vis fram de salbutamollungene nå 😀