Oslo Triatlon 2023

Inne på Braasport Ullevaal har ting begynt å roe seg ned, og Oslo Triatlons tapre utsendte begynner så smått å se fram mot kvelden med 45 minutter igjen på stand. I bytte mot referansenummeret får jeg en pose med diverse utstyr til løpsdagen. Om jeg vil ha badehette? Hmm.

Ett år etter at prosjekt triatlon startet med en synkende tidelstonns stein av et menneske som i tillegg fikk strekk i leggen hver gang jeg tenkte på å løpe litt fort¹, tre måneder etter å ha drevet den brente jords taktikk på opparbeidet løpeform gjennom en maraton², etter to uker med flomrelatert usikkerhet rundt reisevei, og to dager med frenetisk unngåelse av en febersyk kone så skulle dette øyeblikket paradoksalt nok framstå som selve vippepunktet for sesongens store målsetning.

Jeg vil nemlig påstå at jeg har brukt året som har gått ganske konstruktivt for å oppnå målet om å være konkurranseklar. Målsetningene har gått fra å dreie seg om å karre seg levende i mål til både å klare å yte og å oppnå noen konkrete hoved- og delmål resultatmessig. Ikke alt har gått fullstendig maksimalt – jeg hadde kanskje trodd at jeg automatisk ville hatt litt mindre å drasse på etter 12 måneder kondistrening, og jeg er fortsatt ingen gudbenådet kråler (eller svømmer overhodet) – men på løpingen og syklingen har prestasjonene blitt målbart bedre jevnt og trutt. Hva jeg trodde i utgangspunktet husker jeg ikke lenger, men vel på plass på Sognsvann, tre kvarter før min startbølge velter seg ut i vannet, er det med noen konkrete mål:

1. Gjennomføre denne olympiske triatlonen uten voldsomme problemer underveis (sluke vann, punktere, kræsje, strekk, kollaps)
2. Komme i mål på under 3:00:00
   • Svømme på under 00:35:00
   • Sykle på under 01:25:00
   • Løpe på under 00:50:00
   • T1 og T2 + eventuelle underprestasjoner under de gjenværende 00:10:00
3. Føle på motivasjon for å gjøre det igjen maks et kvarter etter målgang

Jeg har jo rukket å bygge meg opp litt erfaring med løpsforberedelser gjennom det siste halvåret, og følte på noenlunde kontroll med nedtrappingsperiode, glykogenlagre og utstyrssjekk. Jeg sov greit, sykkelen er nyrenset, oppumpet og finjustert, nødvendige klistremerker påført sykkel, hjelm og bagasje, startnummer klart i startnummerbelte, og maten er lagt klar i skiftesonen. Splitter nye karbonløpesko av samme modell som de istykkerløpte står klare bak sykkelskoene med en dunst av nyskolukt³. Juksetatovering med startnummer pynter både overarmen og fronten på våtdrakten – her skal AIen til fototjenesten ikke gå glipp av noe! Triatlondrakt i to deler under våtdrakten.

Bare badehetta gjenstår, og den venter jeg med så lenge som mulig, for jeg har lært meg trikset med å stappe pulsklokka i badehetta for å kunne GPS-spore svømmeturen, men da må jeg jo også starte aktiviteten. Jeg har dessuten ikke tatt noe endelig valg på hvilken badehette jeg skal bruke; jeg valgte meg jo en flott rosa badehette fra arrangøren, men i motsetning til tidligere år er det i år ikke noe absolutt krav om å bruke stevnets badehette. Miljøhensynet har nådd inn her også, så deltakere stod fritt til å benytte egne (og muligens bedre) badehetter, og takke nei til denne. Etter nøye overveielse beslutter jeg å bruke min trofaste treningsbadehette, fordi det føles som et tryggere valg for ikke å plutselig miste badehetta og pulsklokka til bunns i Sognsvann. Den nye rosa badehetta blir igjen i bagen, og må avvente sin debut i vannet.

Det er et trivelig arrangement dette, og tonen mellom deltakerne er påfallende lett og sosial. Standard hilsningsfrase er “jah? er du klar?” og avskjeden “ses vi her igjen neste år da eller?” Hyggelig. Min plan om å tappe ruttiser for gulltips i minuttene før start faller derimot i fisk, da alle som jeg starter med ser ut til å være på vei inn til sin aller første triatlon. Neppe tilfeldig, tenker jeg, med startplass i den aller siste bølgen, reservert for deltagere som sannsynligvis bare går i veien for skikkelig folk. Så vi er en gjeng med glade amatører som går ned til start, men smakfullt kledd opp i tettsittende neopren som får oss til å framstå veldig mye mer profesjonelle enn vi er. Ti minutter før start. Race brief. Ingenting skjellsettende nytt. Vi er klare. Jeg er klar.

Tre minutter. På tide å ta på badehetta, jeg vil jo ikke lage tidsnød, men tre minutter er vel gjerne tilstrekkelig for å ta på seg ei gummilue. Starter pulsklokka på første etappe av multisporten, og legger den på hodet. Bretter rutinert opp badehetta og ruller den over hodet som et.. nåja. Og akkurat som om man aldri har hatt helsesøster på besøk med bananer og andre rekvisitter, så kjenner jeg et ‘ratsj’ i gummi idet badehetta revner et sted bak i nakken.

Det. Er. Krise.

For selv om det ikke er pålegg om å bruke en spesifikk badehette, så er det obligatorisk å bruke en badehette. Kanskje for å vises i vannet, kanskje også for ikke å få nedkjølt hode og begynne å tro at det er riktig å puste inn vann (det kjenner jeg jo til), men obligatorisk er det. Og jeg rekker ikke å løpe barbeint tilbake til skiftesonen og hente den andre badehetta på de drøye to minuttene som nå gjenstår før startskuddet går. Skal jeg ende opp med disk før start, etter ett år med trening, på grunn av ødelagt badehette?

Jeg trekker forsiktig av meg hetta igjen, samler opp pulsklokka og vurderer skaden. Det har gått av en flik på 5×5 centimeter helt bak i nakken. Det kan berge, men revner hele greia hvis jeg strekker i den? Jeg prøver. Klokka på hodet. Forsiktig, forsiktig. Og den holder, tilsynelatende. Nennsomt trekker jeg gummistroppene til svømmebrillene over og rundt revnen – det burde kunne hjelpe. Det får bare gå. Jeg trasker inn i startsonen med et minutt til start. På tide å kjøre på.

Del I: 1500 m svømming

Jeg har prøvd å legge opp en løpsstrategi, selv om særlig svømmingen er preget av usikkerhet på hvordan forløpet egentlig blir. Gjennom treningen har jeg etter hvert akseptert at jeg må veksle mellom krål og brystsvømming for å unngå å slite meg helt ut, og dermed lagt følgende plan:

• Starte rolig, svømme bryst i oppvarmingspuls, finne ro og komfortsone
• Heller svømme bredt/ut mot siden enn å søke optimal vei, for å unngå trafikk
• Veksle inn krål når jeg kjenner at jeg har plass og ro
• Bruke brystsvømming dersom det er mye bølger/vind
• Bruke brystsvømming for å klare å treffe bøyene.
• Avslutte hardere enn jeg starter

Med litt ekstra stress rundt badehetteproblematikken i kroppen er det godt å starte behersket, og naturlig å søke mot ‘åpent’ vann, for det er veldig mye plasking og styr blant de som helst vil ligge så nært som mulig bredden. Men jeg er selvsagt ikke alene om min strategi blant de rundt 150 svømmerne i vannet, og nærområdet mitt er ikke stressfritt. Først og fremst er det deltakere som synes kunsten å svømme krål i omtrent riktig retning er enda vanskeligere enn det jeg har opplevd.

Jeg har nemlig definitivt erfart det. På min egenprogrammerte treningsleir i Ådlandsvatnet på Stord presterte jeg med korte mellomrom å svømme meg vill og å grunnstøte på grunn av dårlige veivalg i krålstil. Men der mitt avvik består av en parabelbue med svak vridning mot høyre fantes det meddeltakere som vekslet mellom å brystsvømme rett fram og å frese av gårde med 45 grader avvik på kompasskurs, som dårlig brettede papirfly eller kuler fra tivoligevær⁴. Det blir litt stopp og start, rett og slett, og jeg forholder meg derfor rolig i bryst fram til første nitti graders vending.

Derfra klarer jeg å finne litt mer rytme, de villfarne missilene har enten gått tomme for brensel eller fått aktivert målsøkingen, og jeg får svømt mer krål inn mot siste vending. Etter planen skal jeg nå pushe enda litt mer på siste langside, men sånn går det ikke helt. Jeg havner i stedet i en slags duell med en annen bryst/krål-veksler, og vårt felles problem er at vi har motsatt retningsavvik, slik at vi svømmer i veien for hverandre hver gang vi slår over i krål. Så vi ender opp nærmest sammenfiltret, til tross for at vi har halve bredden av Sognsvann å boltre oss på, som to Formel 1-biler⁵ på tidenes bredeste bane. Det er trygt å si at ingen av oss finner flyten, hvis det er lov til å si, og jeg velger å heller spare energien til neste etappe.

Når bredden kommer, stiger jeg opp av vannet blant tilskuerne i det jeg innbiller meg er en poseidonsk manér, med vannet silende fra våtdrakt. Tidenes fotomotiv⁶. Jeg tvinger beina i gang i en slags løping over filtmattene som strekker seg 350 meter ned mot skiftesone. Den vanskelige delen er over, nå kommer komfortsonen!

Del II: 40 km sykkel

Etter en kjapp(ish) tur i skiftesone⁷ bærer det ut på sykkel. Tung på drikkeflaska mens jeg triller nedover første kilometer. Jeg har jo allerede testet løypa i et anfall av detaljstyring kvelden før, sånn passelig rasjonalisert med å være forberedt på plutselige kneiker, og dessuten framkalle den mentale effekten av å oppleve raskere tid av å ferdes langs ruter man allerede har opplevd. Med andre ord er jeg noenlunde forberedt på selve oppgaven, og har lagt en plan:

1. Ikke kræsje og dø!
2. Unngå små uhell, som punktering, tidsstraff eller diskvalifikasjon
3. Ikke brenne opp alt kruttet før løpinga
4. Spise og drikke planmessig

Det som gjør triatlonsyklingen litt spesiell er forbudet mot drafting, altså å ligge i dragsuget bak andre deltakere. Det innebærer i praksis at dersom man tar igjen andre, så er man nødt til å passere innen 20 sekunder hvis man vil forbi, eller legge seg 10 meter bak. I mitt tilfelle medfører kombinasjonen av siste startbølge og litt suboptimal svømmetid at det er mange farkoster i løypa foran meg som skal passeres.

Ikke alle disse farkostene er heller av en beskafning man normalt ville forbundet med et temporitt på asfalten. De fleste har riktignok noe som ligner på min doning, en ‘generell landeveissykkel’. Noen har pimpet den til med tempostyre, noen har varianter av karbon, titan og adamantium, og noen har til og med spesialtilpassede triatlon/temposykler, komplett med dråpeformet hjelm, visir og skum i munnvikene⁸. Men de fleste avvikene går ikke den veien, men heller i retning ‘man tager det man haver’, sjarmerende nok, og dermed er det hybrider og andre hverdagssykler på vei oppover Maridalen denne dagen, sikkert i likhet med alle andre dager, men i dag har de startnummer (gjerne utenpå en praktisk sekk). Gjennomførere. Hardhauser⁹.

Poenget er, til syvende og sist, at folk skal forbisykles. Gudrun på tregirs? Bosh bosh bosh. Noen hundre watt i pedalene, og jeg suser forbi i mine svarte og ubarmhjertig tettsittende gevanter. Ingen sekk her nei. Trygve på sin upåklagelig vedlikeholdte pendlerhybrid, Local Legend på tolv Stravasegmenter? Løype! Bosh bosh. Må holde på hatten idet en dråpeformet hjelm forbisykler forbisyklingen min og forsvinner oppover lia. Sikkert eliteklassen på vei ut på andrerunden. Må være det ja. Helt sikkert. Og dette er gøy – man må se framover og bakover, lese bildet. Jevnt hardt, med små (og unødvendige) passeringsrykk. Dopaminet flyter. Krøker meg sammen og minimerer luftmotstand. Utforkule i nedoverbakker. Skulle nok gått for den hjelmen ja. Hundre tusen for et karbonvidunder av en trisykkel føles også som om det ville vært en rimelig god investering nå. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Gjerrigknark.

Ettersom hybrider er lagt i bakspeilet og eliteklassen forsvunnet over alle hauger utkrystalliserer det seg noen som holder omtrent mitt tempo. Det er Hilde, som trives oppsiktsvekkende godt i slak oppoverbakke, men hater å bli passert nedover. Det er Fonseca, som passerer meg gjentatte ganger, men på et eller annet merkelig vis alltid finner veien bak meg på nytt, og det er en navnløs Bamse med startnummer på brystet i stedet for ryggen (derav navnløsheten), og fullt oppkledd i ordentlig sykkelshorts¹⁰, langermet sykkeltrøye og kompresjonsstrømper! Ut i fra min erfaring med kompresjonsstrømper må jo dette ha kostet 15 minutter i T1, og han er fast bestemt på å ta igjen det tapte. Han er sårbar oppover på grunn av høyde og ekvipasjevekt, men nedover utnytter han både vekta og et opportunistisk forhold til trafikkregler i møte med de små proppene som iblant oppstår rundt villfarne bilister som har havnet midt i løpet – veien er jo ikke stengt for trafikk, så rules and conditions apply. Vi tre, og noen andre, svirrer stort sett i nærheten av hverandre, avhengig av terreng og plan for mat- og væskeinntak. Man bør jo ha i seg noen runder med bar eller gel, og dessuten så mye sportsdrikk man klarer å kvelle ned, men det er ikke alltid så lett å tygge mat eller drikke fra flaska når man har 155 i puls og kommer inn mot en sving, eller ser et sårbart bytte i neste bakke. Jeg ender opp med å jukse på inntaket. Pleier jo ærlig talt det. Går jo vanligvis bra.

Med Maridalens nylagte asfalt bak meg står bare den hullete boliggata opp mot Sognsvann igjen, og jeg trår på litt. Ser en rød karbonekvipasje slite i nest siste bakke, og tar passeringen idet jeg hører “du har vel ikke en pumpe du?”. Strekker meg ned til pumpa som henger på ramma, men den er festet med borrelås. Jeg ville vært en løgner dersom jeg ikke innrømmet at et par tanker streifet meg raskt: ‘pumpe dekk 3 km fra veksling?’ og ‘har du ikke tatt med pumpe selv?’. Ah, fuck it, det tar bare noen sekunder, og jeg er jo ingen Blummenfelt eller Idén. Stopper, løsner pumpa og rekker den bakover, roper “TREÅTTISJU” og legger meg i pedalene. Glemmer den siste energigelen idet jeg fokuserer på å utligne farta til Bamse, som passerte meg mens jeg samlet samaritanerpoeng. Passerer ham forutsigbart opp siste kneika før veksling, og blir like forutsigbart passert nok en gang når jeg bremser for forvirret biltrafikk ved T-banestasjonen, og han… vel, ikke gjør det. Vi kommer så godt som dønn samtidig over dismount line, og nå er det bare et lynkjapt skobytte før den endelige striden skal stå.

Del III: 10 km løping

En knøttliten skolissetabbe skjemmer bare marginalt overgangen til mine skinnende nye løpesko, og jeg flerrer startnummer over på kassa¹¹ og springer ut for å fullføre dagen.

Løpingen er kanskje det jeg er aller tryggest på; jeg her jo vitterlig deltatt i løpeløp opptil flere ganger tidligere, det er kanskje den eneste av disiplinene jeg har kontroll på hvilket tempo jeg tåler, og sannsynligvis der jeg er objektivt sterkest. I mitt sinn skal jeg bare fly rundt to runder her, og planen min er ganske operasjonell:

1. Starte i underkant av 5:00 per kilometer, for ikke å havne bakpå
2. Øke på etter hvert
3. Plukke min lavthengende Strava-pers på 10K
4. Ikke få strekk!
5. Ikke kryp!

Jeg tråkker umiddelbart mitt fargesprakende fottøy ned i noen våte hull i den lille ekstra sløyfa på gressplenen som måtte legges til for å gjøre løperunden fem kilometer lang. Kjenner uansett ikke føttene mine etter 40k sykkel, og det går i overkant fort opp første bakke. 4:30? Oops. Jevner det til, men kroppen begynner å merke kjøret. Pulsen nekter å la seg regulere i fart, nå når jeg først har dratt på litt i overkant. Jeg finner et tempo jeg anser som mer konservativt, og prøver å holde teknikken på grusen. Strekke ut steget. Det går sånn halvveis, men godt nok til å ta igjen Fonseca, som hadde ristet meg av den siste mila på sykkel. Går forbi, går ifra. Tar det litt piano opp stigningen før vending, og slipper kontrollert opp i nedoverbakken mot halvveis. Bare én runde nå, con gusto.

Og så smack. Første steg ut på den sleipe og ujevne gressplenen etter runding, og min venstre hamstring sier ‘takk for innsatsen, nå har jeg lyst til å være en stram liten ball’. Den (veldig) lille balanseøvelsen var tydeligvis nok, og jeg må regelrett stoppe opp og tøye, som en fotballspiller på 1-0-ledelse fem minutter før slutt¹². Dette kan selvfølgelig skyldes ren fysisk form, men det er ikke til å komme bort fra at det var næringsinntaket under sykling som skulle forhindre dette. Fuck around and find out. Fonseca passerer meg mens jeg tøyer, og jeg tenker at det bare får stå til. Rundt skal jeg uansett, løpende, gående eller krypende¹³. Tvinger beina i gang, og det.. holder. Så vidt. Jeg må plage meg selv opp første kneik med alle hovedmusklene i lårene helt på randen av krampe, og det er tynt med motivasjon nå plutselig. Farta bikker fem minutter per kilometer på flata, og beina kjefter som bikkjer.

Så kommer han løpende opp på siden av meg. Med startnummer av gull. Motivasjonsmannen. “Bra løpt asså! Hvilken distanse? Olympisk ja, det er dritbra, skikkelig bra kjørt. Bare opp til toppen der nå, så er resten nedover. Stå på!” Jeg responderte vel cirka med “hnngh huæh huuuu?”, så han løp videre med en tommel opp. Likevel: det er et såpass godt timet løft at jeg finner litt kraft og mot til å trosse krampene, og til og med slenge et ‘kom igjen, siste tre nå!’ til en tapper jævel som ser ut til å vurdere å trosse krypeforbudet. Jeg innbiller meg at Motivasjonsmannen løper der fortsatt, runde på runde med sitt gylne, tosifrede nummer, og oppildner utvekslingsstudenter og glamourmodeller som våger seg på turstien. Kanskje var han aldri der, han er bare ånden av Oslo Triatlon 1983, en av de opprinnelige få. OG.

Og er det ikke Fonseca jeg ser?

Jeg finner ryggen, følger noen hundre meter, og løper forbi nok en gang, men det er tungt nå, og den bratteste motbakken mot siste drikkestasjon må delvis gås i rent selvforsvar. Jeg er i godt selskap der. Kaster en kopp vann i retning av fjeset før jeg hiver meg ut i de siste to tusen meter før mållinjen. Prøver å finne et gir i favoritterrenget slakt nedover, men det er tomt i tanken. Lynol-knekk i knærne. Fonseca passerer for siste gang, og nå har jeg ikke noe svar. Siste oppover, siste nedover, siste sving, og det er skrikende bein på autopilot. Inn mot mål kaster jeg et blikk på pulsklokka.

1. Jeg har kanskje tjue sekunder på meg for stravapersen! Det holder faktisk!

2. Det mangler noen meter! Jeg kommer til å gå i mål etter 9.98 km.

Jeg løper over streken, gir fra meg ankelbrikken til funksjonæren i full fart, og løper en tjue meters runde i målområdet til håndleddet vibrerer for ti kilometer. Seiersrunde? Avslutter treningen. Ferdig? Åh ja.

I målsonen kommer egentlig et fornuftig nivå av krefter forholdsvis raskt tilbake, det er ikke som i København, der post-race Rune omtrent måtte hentes i trillebår og fraktes hjem som spesialbagasje. Det er medalje og t-skjorte og mat. Tar en prat med Fonseca, som hadde brukt meg som hare på løpingen da han selv holdt på å møte veggen. Sa han. Mannen uten sykkelpumpe tok sin tid på å komme i mål (naturlig nok), men jeg får da utvekslet pumpe og prat der også. Bamse vet jeg ikke hvor ble av – hvis han virkelig ikke satset på hurtigskifter kan han jo ha stoppet for kaffe. Hilde så jeg aldri mer etter at hun stakk på syklingen (hard-ass). Motivasjonsmannen vant vel sikkert hele greia. I alle fall moralsk.

Jeg får trillet ned på hotellet. Dykker ned i en godtepose, og reiser meg ikke fra senga før det er på tide med en tur ned til sentrum, med en påklagelig porsjon pasta¹⁴ og et upåklagelig og velfortjent glass champagne.

Den eneste praktiske konsekvensen av storflommen ble til slutt at mitt nattog til Trondheim forutsigbart nok ble avlyst da Dovrebanen like forutsigbart forble stengt en uke etter at elva tok togbrua på Ringebu. Det var strengt tatt noe av en utfordring, siden flyene var stappfulle av studenter, leiebilprisene lå på 15000 kroner for ett døgn, og jeg hadde en sykkel jeg nødig ville stappe i bagasjerommet under en buss.

En nødrakett på Troillprats discord ble løsningen; min tidligere med-podkaster Eirik formidlet kontakt til sin reisende bror Sindre, og dermed fikk jeg en søndag morgen preget av velstand. Jeg kunne endelig dykke ned i hotellets utmerkede frokostbuffet, som jeg dagen før med tungt hjerte måtte ofre for mer konkurransepreget mat¹⁵. Før jeg altså kunne sitte i et romslig og tilbakelent passasjersete og skysses hjem i trivelig selskap.

Det lukter litt årlig tradisjon av Oslo Triatlon. Det har tidligere vært rift om plassene her, og det er et arrangement som fortjener å være fullbooket. Årets utgave var 40-årsjubileum, og det tilbød derfor både muligheten til halv ironman og noe de kalte Morgans dobbel – å gjennomføre en sprinttriatlon rett etter olympisk. Jeg håper de kan ta med seg en av disse videre til løpets førtiførste utgave – gjør de det, tenker jeg i utgangspunktet å stille på startstreken også i 2024.

Da lover jeg at badehetta er i fungerende tilstand, i det minste.

1. Av og til inntraff den strekken allerede sittende i sofaen, idet jeg strakk meg for å ta på meg sokker. ↩︎
2. Se København maraton. ↩︎
3. Puma Deviate Nitro Elite 1, ikke 2. Jeg er såpass trygg på de at jeg faktisk ikke har løpt ett eneste steg i de før jeg legger ut på siste etappe her. ↩︎
4. Badehetter (iiik) og svømmebriller flyr når disse torpederer halve feltet, før de med jevne mellomrom stopper opp for å scanne horisonten for de svære oransje bøyene som signaliserer tiltenkt svømmeretning. ↩︎
5. Nei vel, ok, kanskje Formel 645, eller en form for olabil. ↩︎
6. Merk den påfallende mangelen på foto av din lokale Poseidon. Det hjelper ikke med velfungerende AI når fotografen på svømmeetappen har status ‘ikke møtt’ (eller ‘veltet på SUP-brett, hva vet jeg?). ↩︎
7. Merknad til selv: neste gang har jeg kanskje BOA-snøring på sykkelsko, strikk på løpesko og ingen sokker. Jeg taper jo to-tre minutter i skiftesonen. ↩︎
8. Jeg stod en dag i juni på min lokale sportsbutikk og veide en slik hjelm i hendene. Den var uforklarlig satt ned til en tidel av prisen. Min størrelse. Jeg tenkte på triatlonrittet, så på det å trene til ritt. Dråpeformet hjelm, tønneformet kropp. Hadde ikke mage til det, verken på den ene eller den andre måten. Angrer jeg? Njaæææh. ↩︎
9. På plassen ved siden av meg var det en kar som hadde utstyrt seg med en ordentlig fulldemper. Da er det maks innsats, ikke maks resultat. ↩︎
10. Standard antrekk her er en triatlondrakt i en eller to deler, som man har på seg under våtdrakt, slik at man bare kan vrenge av seg våtdrakten og fortsette mens vannet siler av den hurtigtørkende tri-drakten. Det er ikke lov å være naken i skiftesonen (det ble påpekt gjentatte ganger i race brief), og våt boxer under sykkelshorts = gnagsår, såååh… ↩︎
11. Egentlig henger det erfaringsmessig litt dårlig på kassa, så det ble hengende over mitt lycrakledde utstyr. ↩︎
12. Eller sekstifem, hvis man spiller på Benfica, APOEL eller Aalesund ↩︎
13. Fun fact: Mange har nok allerede frydet seg over videoen kalt “The Spider” som viser en kamp til døden om sjuende plass i Ironman mellom to utøvere som vel strengt tatt bare løp 42 av 42,2 kilometer på avslutningsetappen (google it). Triatlonforbundene var ikke like fornøyde med dette opptrinnet, og innstiftet en offisiell regel som forbyr kryping på løpedelen. Muligens en overreaksjon, men det er godt mulig at det hjelper noen av oss mosjonister med å holde oss på føttene når lårmusklene trygler etter å få krype. ↩︎
14. Seriøst, at det var dyrt må man vel forvente rett ved Karl Johan, og at kvaliteten på maten i ei turistfelle er middels sjokkerer ingen. Men å gi en mann en liten porsjon pasta, og så IKKE SERVERE BRØD TIL MATEN!?!!??!? Det er ren disk. Hadde jeg ikke hatt triatlonhjerne hadde jeg sikkert husket navnet på stedet. ↩︎
15. Buhu, bare en stabel pannekaker med lønnesirup, kaffe og frukt. Det er et hardt liv. ↩︎