Ironman 70.3 Marbella

Hvis man skal være helt ærlig så var det vel hit man alltid var på vei. På startstreken, tærne i sanda og palmesus rundt, med Ironman-logoen på alle blafrende bannere, oppblåsbare portaler, t-skjorter, capser og sekker. Matchende røde badehetter og svarte våtdrakter. Alle elektroniske duppeditter klare for innsats. Er jeg klar?

Jeg er glad i en god deal. Rabatt på løpesko jeg nesten trenger. Bonuspoeng ved kjøp av matvarer. Virtuelle sykkelhjul hvis man bare fullfører tre etapper. Kombinasjonen av ferietur og arrangement føles som en to-for-en-deal, og derfor har jeg helt siden jeg begynte å trene triatlon holdt et øye med Ironman-kalenderen, og også benyttet sjansen ved andre anledninger til å få dobbel valuta for en reisehelg(1).

Etter fjorårets triatlondebut på olympisk distanse føltes det alltid naturlig at målet for 2024 måtte bli en halv ironman – eller Ironman 70.3, som det gjerne kalles for at vi skal slippe å si at den var ‘halv’¹. Såpass spikret var det at jeg ga kona som julegave at jeg skulle fikse barnepass og ta henne med ei langhelg til et eksotisk sted slik at hun kunne feriere mens jeg havarerte. Etter en del om og men og organisering endte vi opp med arrangementet i Marbella siste helga i oktober. Kanskje ikke helt førstevalget – en tur til Cascais/Lisboa helga før fristet vel egentlig mer med tanke på ferien rundt selve Ironman – men når vår barnevakt i form av min mor² kun hadde anledning den siste helga ble avgjørelsen veldig enkel.

Full kit wanker

Hvis man skal forsøke å formidle noe erfaring fra dette, så er punkt 1 følgende – ja, la oss like gjerne sette opp en liste:

1. Forberedelsene tar tid

Det er rett og slett en del gjøremål i forkant. Man skal bygge sammen sykkelen etter reisen, sjekke inn i Ironman-landsbyen (husk pass!), og gjerne få svømt litt i havet etter ankomst. Det er løpsbriefing å gå på, og en serviceavtale på sykkelen, før en kort løpetur stod på programmet. Dagen før løpet hadde jeg en Q&A med Nirvana, en sykkeløkt for å teste bein og sykkel, før det senere var på tide å sortere alt løpsutstyret i poser og sjekke det inn i skiftesonen. Oppi alt dette skal man huske å spise ofte og dessuten få hvilt beina mest mulig. Kort sagt er det ganske altoppslukende, og mine tanker om å kombinere løp med å oppleve et nytt sted hadde i praksis krevd 1-2 dager ekstra³. Neste gang ville jeg ha bestilt et enkelt hotell 50 meter fra IM-landsbyen, ikke hotell med basseng 3,5 pittoreske kilometer unna.

2. Ha plass i kofferten

Allerede ved innsjekking får man sine første skudd av merch med Ironman-logo, i form av deltakerarmbånd, teknisk t-skjorte og sekk, i tillegg til den obligatoriske badehetta til selve løpet. Er man disiplinert er det muligens nok, men IM har sponsorer som Santini, Hoka, Roka⁴, lululemon⁵, Wahoo etc. etc. som lager veldig mye deilig merch. Jeg endte opp med å kjøpe

• T-skjorte (åh kjenn så myk)
• Genser (tok du ikke med deg genser!?)
• Tri-shorts (faktisk planlagt)
• Sokker (woop, tilbud)
• Caps (ok, denne var bare for kul)
• Drikkeflaske (matcher sykkelen min jo)

3. Crew er faktisk obligatorisk

Det fantes de som hevdet at å invitere med kona som julegave var et ‘sleipt triks’. Det kan vel hende – det ble i så fall også et dyrt triks – men ytterligere støtte kan nok hentes i det faktum at europeiske Ironman-konkurranser faktisk krever at man oppgir en ‘lokal kontaktperson’ bakpå startnummeret som kan ringes ved behov. Hva de eventuelt skulle bidratt med utover å frakte hjem kista fremgår ikke egentlig, men et annet aspekt er at dette crewet fort får noen hjelpeoppgaver man som utøver trenger litt assistanse med. Passe på ting, bære sekk, handle mat, servere øl m.m. mens man trener, sparer sine dyrebare ben, eller ligger gråtende utslitt på gulvet/bakken. Ikke selg det inn som ren ferietur, da får du svi senere.

Svømming

Men tilbake til startstreken, der jeg står denne lett kjølige spanske morgenen og ser sola gå opp over Middelhavet. Det afrikanske kontinentet og Gibraltar-klippen på europeisk side kan skimtes i horisonten i sørvest; vesentlig nærmere, men fortsatt merkelig fjernt, som gule prikker blant bølgene kan rundingsbøyene som markerer svømmetraseen øynes.

Etter en irriterende sykdomsperiode på halen av Trondheim Triatlon i august har jeg gjort en jobb i bassenget, og en rask testsvøm med drakt på fredagen var veldig oppløftende. Jeg må rett og slett korrigere forventninger. Kan jeg klare under 45 minutter? Kanskje enda lavere? Jeg stiller meg i båsen for svømmere 40-45 minutter – den mest velfylte båsen. Etter at raskere svømmere har blitt sluset ut i vannet som snart koker av plaskende armer og bein blir det min tur, og jeg stuper i det.

I bassenget er det iblant irriterende få baner tilgjengelig for treningssvømming utenom klubbtreninger, slik at man må dele bane med opptil 4-5 andre, møte, passere, orientere seg. At det er litt mer ymse i en triatlon har jeg jo allerede rukket å erfare, men tidligere løp er rett og slett ingenting mot den kaotiske suppa jeg plasker rundt i her. Det er rød silikon og svart neopren overalt, jeg får meg en kakk her og en dytt der, noen smeller inn i superbrillene så tidtakingen pauser og ørene ringer, andre klatrer over meg på vei inn i et blendende lavt sollys som gjør all manuell sikting meningsløs. Det er 17. mai-tog i en dystopisk fremtid. På ett tidspunkt blir det bom stopp, foten min sitter fast i hodet til noen andre aaargh, tenker jeg idet jeg snur meg og ser foten hektet i en knall rød kule. Nei. Det er en liten bøye, som underlig nok har blitt liggende midt i traséen. Pussig⁶. Kaos hersker, men jeg svømmer på. Jevnt og trutt. Riktig retning og riktig puls, ved hjelp av kompasset og pulsmåleren i brillene. Tenker teknikk, graver hodet ned og er pilen.

Så oppgavefokusert er jeg at jeg ikke egentlig ser på tiden før midt mellom bøye 2 og 3, litt under halvveis i løypa, anslagsvis 900 av 1900 meter svømt, og til mitt sjokk ser jeg at klokka viser 30:23 allerede.

Det.

Er.

Katastrofe.

Cutoffen etter svømminga i Marbella er lett uvanlige 1:00:00 – vanligvis får man holde på i minst 1:10, men én time i vannet er fortsatt håpløst svakt. Nesten umulig svakt sammenlignet med treningene mine og testøkta, og jeg skjønner ingen verdens ting. Har jeg så dårlig kontroll? Jeg kan ikke spa på veldig mye mer kull, ikke hvis jeg vil ut og sykle oppoverbakker etterpå, så jeg forsøker å finne enda bedre⁷ teknisk utførelse den gjenstående kilometeren. Gli, ta tak, dra. Sparke rytmisk. Pushe pulsen opp mot kanten av det jeg tåler. Men tida, den går og går.

Når jeg endelig stavrer i land viser brillene i overkant av 1:07, og jeg er i villrede. Er jeg – og alle rundt meg – disket? Skal jeg i så fall starte på syklinga? Jeg antar jeg vil få lov til å fortsette, men bør jeg det, hvis kroppen viser seg å være horribelt dårlig? Jeg kikker meg rundt etter støtteapparat-Gunnhild, i tilfelle hun har fanget opp noen beskjed, men hun er ingen steder å se i mylderet⁸. Det er ikke en utøver med full tenning som lunter mot skiftesonen, men det tar meg ikke mange sekunder å bestemme meg for å bare fortsette med løpet, i det minste. Offisiell tid eller ei.

Sykling

Vinglingen mellom destinasjon for konkurransen hadde ført til litt dårlig oversikt over alternativene, og selv om jeg husket at Marbella bød på litt tøffere sykling enn den flate Cascais-ruta⁹, så ble det noe av en vekker for meg da jeg fant ruta i Rouvy en lørdags kveld tre uker før konkurransen, og skulle prøvesykle den på sykkelrulla. På de nitti kilometerene var det så mye som 1400 høydemeter – knalltøft, i en sport der sykkeletappen ofte er et rimelig flatt temporitt. 600 høydemeter sammenhengende klatring rett ut av mount line, det er bekymringsverdig for en utøver som i alle fall ikke utpreget kler den løypeprofilen rent fysiologisk, og så på syklinga som en slags transportetappe til løpinga. Jeg tar meg ganske god tid på skiftinga – dog litt stresset for om det kanskje er en cutoff som tikker nedover og avgjøres på vei ut på sykkel? Jeg vet jo ikke, har egentlig ikke tatt stilling til den informasjonen, så det er bare å hive meg på sykkelen.

Idet stigningen starter for alvor etter en kilometer eller så blir det tydelig at det er mange som enten har tatt seg veldig ut på svømminga, eller rett og slett ikke holder samme nivå på sykkel, for selv i mitt kontrollerte tempo passerer jeg folk til høyre og venstre. I noen brattere partier velger jeg å gire opp og stå litt på pedalene som et forebyggende tiltak for rompa sin del, og da ser jeg en spanjol kaste et blikk ut til siden fra det som framstår som en innbitt kamp med seg selv og sykkelen i bakken og utbryte ‘puta madre!’¹⁰ idet jeg passerer med tunge, stående tråkk på det bratteste punktet. Det er gøy, og det bidrar jo til å løfte stemningen litt for min egen del, for kroppen synes å respondere normalt og fint på innsatsen. Det skader heller ikke at løypa og naturopplevelsen er av typen ‘åndenødframkallende vakker’ med svart asfalt som bukter seg gjennom irrgrønn vegetasjon, med broer over dype kløfter og blått hav langt der nede. Man får jo regelrett lyst til å stoppe for en fotoseanse, men det er vel for useriøst. Neida. Joda. Fortsette.

Denne første bakken minner meg også om at det av og til kan gå galt underveis i en triatlon. Det er vel muligens en ‘heldigvis’ involvert når en middelaldrende mann på en dyr temposykkel må hentes av sykebil etter tilsynelatende å ha kjørt av veien. “Heldigvis” fordi det tross alt er grenser for hvor alvorlige skader han kan ha pådratt seg ved å velte i 10-12 km/h på vei oppover, i stedet for å spare velten til samme strekning skal tilbakelegges nedover. Men ja, det er best å passe på pulsen og drikke vann! Jeg tar meg nærmest refleksivt en ekstra sup og knipser brillene rene for svetteperler.

Første drikkestasjon lager litt kluss i planene ved å være tomme for den energidrikken jeg hadde planlagt å drikke (kom igjen folkens!), så jeg fortsetter med en ekstra vannflaske opp mot løypas første topp, hvor jeg opplever noe på samme tid rørende vakkert og totalt utslettende. Bare meter fra toppen tar jeg nemlig igjen en annen utøver, en liten, kulerund mann på rundt femti år som det går ganske smått med. Han sykler i en litt merkelig tung rytme, som om han ikke har tilgang til de lette girene, og først idet jeg passerer ser jeg hvorfor: mannen har jo bare ett bein. Ett riktignok stort og muskuløst bein, mens det andre låret (?) står nedi en spesialdesignet kopp på sykkelen. Han tråkker ned foran og trekker opp bak med det samme beinet, uten å miste all farta og falle av sykkelen. Har – tydeligvis – kommet seg opp alle de seks hundre høydemeterne på denne måten. På den ene siden får jeg lyst til å bare kaste fra meg min egen sykkel og dytte denne helten de siste meterne over toppen, for det er altså en så overmenneskelig prestasjon – på den andre siden fylles jeg av lattermild fortvilelse, for hva sier dette om min svømmeprestasjon? En enbeint, aldrende og fet liten mann har tydeligvis greid å opparbeide seg nok forsprang på svømmeetappen til at jeg måtte sykle en hel time i bratt oppoverbakke med mine to friske bein for å klare å ta ham igjen?¹¹ Herregud 😀

Etter denne første stigningen blir syklingen mer transportpreget, men i et underholdende lett-terreng som veldig sjelden er helt flatt, men heller små stigninger etterfulgt av små utforkjøringer. Veldig fristende å gønne på over bakketoppene, men jeg holder meg med stort besvær i sonen min. Jeg får tid til å dyrke fordommer for å få tiden til å gå, og her er derfor min hundre prosent nøytrale og objektive beskrivelse av andre lands utøvere i sykkelfeltet:

1. Spania (alle). Muligens preget av hjemmebane og ønske om å opptre gjestmilde. Sykler akkurat så profesjonelt som nivået skulle tilsi, gir korrekte tegn og følger racing-manualen til punkt og prikke. Har utstyret i orden. Samme beskrivelse gjelder også Frankrike og Italia.
2. England (menn). Har ofte et ..misforhold mellom nåværende omkrets og den omkretsen sykkeltrøya er kjøpt inn for. Godt humør og god innsats. Sykler konsekvent på feil side av veien, slik at det oppstår krøll og humoristiske misforståelser hver gang de skal passeres av andre på den tillatte (venstre) siden.
3. Irland (alle). Samme som England, bortsett fra omkretsen. NB! Gjelder også kvinner fra England.
4. Polen/Ukraina (kun menn). Står for 90% av uregelmessighetene, og har total aversjon mot å bli passert. Varierer mellom å sprenge seg totalt for å unngå dette, og å sykle sakte og vinglende midt i veien med 190 i puls.
5. Norge (alle). Ikke bare sykler de pent og atletisk, men de smiler også sjarmerende og lukter godt. Best i test.¹²

Og sånn går nå de neste par timene. Opp og ned og fram og tilbake. Drikke vann. Momse en energi-bar. Husker i siste liten, idet jeg begynner på den siste av de to lange sammenhengende klatringene at det var meningen å fylle på med astmamedisin fra baklomma nå når det har gått tre-fire timer. Litt klønete, i og med at farten har rukket å gå ned inn i motbakken, og pulsen tilsvarende opp, men jeg får da i meg litt.

Til slutt gjenstår bare å kjøre ned den stigningen vi startet med å klatre, og etter åtte mil med tråkking er det jo litt befriende å suse nedover fjellsiden i 70 km/h fort¹³ mens distansetelleren snurrer seg nedover mot målgang.

Løping

Ved passering inn i skiftesonen er tiden omtrent som planlagt, når man har akseptert tidssmellen på svømmingen – cirka 3:35 på sykkeldelen er greit innenfor anslaget på 3:30. Følgelig har supporteren min også fått mer fornuftig informasjon via sin supporter-app, som arrangementet hensynsfullt nok har gjort tilgjengelig, og står klar til å heie meg videre i skiftesonen. Ingen info om svømming og cutoff, så da er det vel bare å peise på videre da.

Beina kjennes selvsagt numne og geleaktige etter all tiden på sykkelsetet, og jeg fokuserer knallhardt på å ikke la de løpe fritt av gårde i starten. En rask kikk ned på pulsklokka etter den første kilometeren bekrefter at jeg er på totalt feil spor, idet farten min ligger på 4:45, et tempo jeg overhodet ikke vil klare å opprettholde. Ups. Men i takt med at nummenheten går ut av beina kommer løpsfølelsen litt tilbake, og jeg justerer inn til det planlagte tempoet på litt over 5:00. I motsetning til sykkeltraséen er løpstraséen ganske paddeflat på vekselvis brostein, hardpakket sand og treplanker som utgjør strandpromenaden i retning Marbella by. I underkant av 5.5 kilometer hver vei, og altså to runder som til sammen skal bli 21.1 kilometer.

Det føles greit i cirka åtte kilometer før hammeren faller. Det er stort sett en reprise av Trondheim triatlon for min del, der jeg rett og slett får så vondt i lungene at jeg ikke får til å løpe i et fornuftig tempo. Ja, beina begynner å kjenne det også, det skulle bare mangle, men de er etter forholdene ok, og pulsen er fortsatt på fornuftige nivåer. Men lungene brenner. Jeg sitter med en snikende mistanke om at påfyllet mitt av Ventoline var av den sub-optimale sorten, og den opprinnelige dosen fra før soloppgang er nå definitivt ute av kroppen. Inn mot vending begynner det å tvinge seg fram en rytme der jeg “løper” fra vannstasjon til vannstasjon. Jeg holder noenlunde fasong helt til siste vending, når 10 kilometer gjenstår, mest for å tøffe meg for fansen¹⁴.

De siste ti kilometerene blir en ren kamp med meg selv for å holde løpinga sånn noenlunde gående gjennom brennende lunger og antydninger til krampe på alskens steder i kroppen. På vannstasjonene stopper jeg såpass opp for å drikke at kidsa med drikkevarene føler for å heie og pushe meg videre. Jeg stopper og tar en lett unødvendig tissepause på et offentlig toalett, og hvorfor jeg ikke da benytter stansen til å prøve å få i meg litt medisin, det må gudene vite, men den mentale tilstanden er ‘overlevelse’, og fokuset er knallhardt på å finne billigste middelvei mellom å bli ferdig fort og å ikke ha for mye smerte underveis.

I sånne situasjoner er det greit å ha blinket seg ut noen målsetninger. Å løpe hele tiden mellom vannstasjonene er én. I tillegg er det enkelte konkurrenter som er mer synlige enn andre, og som jeg bruker til å gi meg selv et spark bak. En italiener med lange, grå krøller har en tendens til å passere meg hvis jeg lar strikken bli alt for slapp, så da er det å stramme seg opp i hofta og gi på litt. En irsk dame jeg passerte på syklinga har tatt meg igjen på løpedelen, men begynner å få det tøft hun også, og jeg biter meg fast. På dette tidspunktet i løpet, i dette segmentet med deltakere, er det ikke vakkert det som foregår lenger. Det som i alle fall delvis kan ha framstått som godt trente mennesker i tildels dyrt utstyr i en legitim idrettskonkurranse framstår jo nå som en flokk med haltende, grimaserende, uttærede skapninger i dyvåte klær marinert i svette og rødt støv, En gang var vi mennesker, nå er vi zombiene i 24 uker senere, vi er cordyceps-gjengen fra The Last of Us, men uten noen som helst form for sopp- eller virusbårne superkrefter¹⁵. Bare hundrevis av spesialtilpassede framkomstformer som kanskje minner litt om løping, hvis man legger mye godvilje til.

Når jeg klarer å ta meg sammen nok til å fullføre med noe som i alle fall ville fått meg disket i kappgang inn mot målseilet er det litt med Oslo Maraton 2007 i bakhodet. Det finnes noen krefter der, når man har kontroll på hvor langt som gjenstår. Jeg passerer målstreken, jeg hører rykter om at navnet mitt ropes over PA-anlegget, men får det ikke helt med meg, for jeg er mest opptatt av å raske til meg medaljen min¹⁶ og prøve å finne ut om jeg har fått en sluttid. Er jeg fortsatt med? Er jeg disket? Joda, der på tavla står det nå i det minste en tid. Jeg skynder meg inn i utøverteltet og får benyttet min siste Nirvana-boost; gratis gravering av medaljen med navn og etappetider, og jeg er fortsatt nervøs idet jeg snur medaljen og ser hva computeren har spyttet ut.

Nummer 1099 totalt (stang inn) og altså offisielt fullført en Ironman 70.3!

Utøverteltet er fullt av benker og bord, det står mat og drikke rundt omkring, og det serveres til og med øl(15). Men jeg rasker bare til meg et rundstykke og et glass juice, og finner i stedet veien mot utgangen, posen med ‘sivile klær’, og møter Gunnhild, som venter ved utgangen med en kald øl. Det er et lite stykke lykke å få sitte der på en parkbenk i skyggen etter fullført løp.

Vi skulle bruke en del tid på å tråle internettet og sosiale medier det neste døgnet før vi endelig fant ut av gåten med den eksploderende svømmeetappen. Ingen informasjon hadde kommet fra arrangør, men de offisielle tidene så litt rare ut – beste svømmer på de 1900 meterne kom inn på 33-34 minutter, noe som er kanskje sju-åtte minutter bak skjema. Jeg hadde jo pulsklokka i badehetta, og da jeg hadde kuttet vekk de delene av målinga som ikke tilhørte selve etappen påstod den fortsatt at jeg hadde svømt 2700 meter, altså ennå hakket lengre enn svømminga på Trondheim triatlon, og ny pers på sammenhengende svømming. Målefeil? Sikksakk-svømming? Kanskje, men det avviket er stort, i så fall. Det var ikke før vinneren, Kevin Callebout, stilte et enkelt spørsmål på arrangørens Instagram-konto at vi egentlig kunne sette to streker under svaret:

“Hei, hvorfor var svømmeetappen på løpet i dag 2600 meter?”

Senere samme dag kom det en offisiell uttalelse fra arrangøren, der de innrømmet at en medarbeider hadde gjort en feil og flyttet løypemarkeringen på morgenen før løpet, slik at svømmeetappen ble “lengre enn planlagt”.

Alt i alt må jeg vel gi meg selv godkjent karakter på gjennomføringen. En svømmedel med 37% ekstra lengde gir jo en svak svømmer som meg ekstra ulempe, og de femten, kanskje tjue minuttene og kilojoulene det kostet meg i ekstra innsats tidlig er jo fort det som utgjør det som manglet på løpingen. Legg på at sykkeletappen var blant de aller tøffeste på løpskalenderen, så kan jeg med god samvittighet si at det jeg fullførte var et stykke over det som egentlig kreves på en Ironman 70.3.

Med den totale helsprekken på løpedelen ble det jo aldri helt den optimale følelsen av denne konkurransen, og jeg kjenner på at noen Ironman 140.6 ikke er i kortene neste sesong. Hadde jeg hatt tre mil igjen å løpe med hammeren i kroppen, da tror jeg ikke jeg hadde kommet meg i mål, og jeg måtte nok ha oppnådd den ultimate målsetningen om å fullføre 70.3 med en god løpeetappe og krefter å spa på med for å kunne motivere meg til å ta neste steg. I stedet retter jeg siktet mot en flat og enkel halv Ironman i Helsingør neste år, i jakten på den virkelige mestringsfølelsen.

1. Hvis jeg begynner å snakke om å ha fullført “en halv Ironman”, så har jeg nok på det tidspunktet kastet fra meg sykkelen i drittsinne et sted mellom Eidfjord og Geilo ↩︎
2. Som er livsnødvendig for gjennomføringen her – takk! ↩︎
3. Mine planer: Besøke Gibraltar! Groundhoppe! Eeh, se Marbella sentrum, i det minste! …slappe av ved bassenget?? nei? ↩︎
4. Det høres ut som jeg bare finner på ting her, men Roka lager våtdrakter! ↩︎
5. It’s the guy in the lululemon tracksuit! ↩︎
6. Dette er et såkalt frampek. ↩︎
7. Mindre dårlig. ↩︎
8. I og med at jeg var vesentlig tregere enn min svømmepulje skulle tilsi hadde hennes deltaker-app antydet at jeg lå og fløt på bunnen rett ved målgang svømming i en tjue minutters tid. ↩︎
9. Som også bød på en runde inne på Formel 1-banen Estoril. Sukk. ↩︎
10. Oversettelse unødvendig. Jeg valgte på tidspunktet å tolke dette som at han var imponert, snarere enn at han forbannet meg for lite kollegial opptreden mot de som slet. ↩︎
11. Det skulle riktignok vise seg at han tilhørte en para-klasse som hadde svømt, og skulle sykle og løpe, vesentlig kortere, men det tenkte jo ikke jeg på der og da. ↩︎
12. Jeg møtte aldri noen andre norske deltakere, verken i eller utenfor løypa, unntatt på flyplassen ↩︎
13. Det er en liten balansegang hvor detaljert man skal dele av gjennomføringen med sine nærmeste. Jeg vil påpeke at maksfarten på 72,9 km/h ble oppnådd på en rettstrekning med perfekt asfalt og uten andre utøvere i umiddelbar nærhet. Kona ikke hundre prosent fornøyd med den forklaringen. ↩︎
14. Fortsatt bare Gunnhild – jeg har ikke prestert slik at jeg har vunnet over noen nøytrale fans. Kanskje jeg skulle fokusert mer på innvandring og lavere skatt? ↩︎
15. Jeg kikker meg nervøst over skuldera i tilfelle en liten, rødhåret brite kommer løpende med en spade hevet til hugg ↩︎
16. Den hadde de på dette tidspunktet måtte rive fra mine varme, visne never, for den skulle jeg ha! ↩︎