Sirkeløkonomi

Så jeg skulle avgårde på bortekamp. Den var planlagt inn ganske lenge i forveien, for vi fire faste medlemmene i podcasten Troillprat hadde jo kost oss veldig med å bli peppersprayet og tåregasset av politiet i Lillestrøm i fjor, så hvorfor ikke gjenta suksessen? Konge.

Åråsen stadion mens det fortsatt var gøy

Siden jeg nå engang tenkte å stikke nedover, sjekket jeg tidlig Kondis-kalenderen for å se om det fantes et løp jeg kunne delta på i samme slengen. Sånn to fluer i en smekk, buffer for ølet og så videre. Og lo and behold, det fantes et mosjonsløp på Jessheim. 10k eller halvmaraton. Padde flatt, ideelt for perseløp, skrøt arrangør. Fint det, jeg laget et mentalt notis på å sjekke det opp når det nærmet seg.

Etter hvert ble det slutten av august, togene hadde som kjent sluttet å gå på Dovrebanen, og det begynte å bli klart at min østlandske tur fort ville ta hele helga uten nattog å ty til. Jeg forsøker jo generelt å holde familiefotavtrykket så lavt som mulig når jeg konkurrerer (noe som leder til interessant oppladning iblant), men her ble det vanskelig. Parallelt sjekket jeg påmelding til Norgestesten (som løpet het), og til min skrekk var det fortsatt bare noen få påmeldte1. Kleint. Tittet på kalenderen igjen, og så at dersom jeg utvidet søket til lørdagen var det jo virkelig noe annet på kalenderen, nemlig Kvalheimmila – en 10000-meter på bane i Oslo, på selveste Bislett. Også denne skrøt av å være et perseløp, man skulle nesten tro det var viktig for noen. Her var det bare å slå til. ‘Meld på’.

Jeg har vel knapt satt en fot på friidrettsbanen de siste par årene. Strava kunne fortelle meg at jeg sveipet innom en gang i 2020 da selvtilliten var på sitt høyeste, og løp en 100- og en 400-meter. Jeg husker også å ha løpt en gang med piggsko (og fått krampe) i løpet av 2010-tallet – for jeg eier faktisk et par piggsko som jeg kjøpte for 300 spenn i mine sportsbutikkdager. Men å løpe flere kilometer på bane har vel egentlig aldri skjedd, det nærmeste var en Cooper-test på Øya i 1998, rett før det ble lagt tartandekke2.

Så jeg måtte ordne meg en prøvetur. Jeg snørte på meg intervallsko3 og løp en rask 5000-meter som del av en lengre økt. Perset med et minutt (21:14) til tross for akutt hjernesvinn, feiltelling av runder og full spurt i mål en runde for tidlig. Trivelig å kaldstarte kroppen og dra i gang en ekstra runde etter fem sekunder framoverbøyd og tungpustet stirring på avstandstelleren. Faen.

Dagen etter var jeg pinne stiv fra hælen og opp til rompa på det innerste – altså venstre – beinet, og jeg innså at ‘hei, det er kanskje en treningssak å løpe rundt i ring samme vei så fort man kan i fem tusen meter’. Litt sår. Går sikkert over. Og for det meste stemte det; det løsnet i hamstringen, i rompa, men det er røde flagg for den senen som ligger ytterst på leggbeinet, og – mer bekymringsverdig – i soleus-muskelen4 som jeg aldeles nylig har klappet meg selv på skulderen for å ha gjort til et ikke-problem. Og jeg burde egentlig ikke være overrasket. Måten jeg eliminerte det problemet var jo rolig mengdetrening kombinert med spesifikk skadeforebyggende styrke gjennom et halvt år, men med sommerferie påfulgt av travle dager på jobb og mye konkurranser i høst har både den rolige mengdetreningen og særlig styrketreningen blitt neglisjert. Idrettsskader er sirkulært – man får stort sett tilbake det man legger inn. Skipper man restitusjon eller skadeforebygging så får man svi. Om ikke på pungen, så i mitt tilfelle definitivt på leggen.

Uka etter er løpsdagen her. Jeg står opp grytidlig, tar fly til OSL, toget til Nationaltheatret og møter med total overtenning opp tre timer før start. To fulle timer før dørene åpner, viser det seg. Leggen er en.. bekymring, men når jeg to timer, fire kaffekopper og en cronut senere møter opp igjen, så kjennes den helt grei ut på oppvarming i Bisletts katakomber. For sikkerhets skyld varierer jeg litt på løpsretning. Snart er timen kommet, og vi liner opp for startskuddet.

Konas reaksjon på at jeg skulle løpe ti kilometer – 25 runder – på bane var ‘herregud så kjedelig’. Og det er jo ærlig talt et synspunkt jeg har forståelse for, og noe jeg faktisk husker å ha sagt selv på et tidspunkt, at det kunne jeg i alle fall ikke tenke meg, selv om jeg skulle la meg friste til å kanskje løpe en hel time i strekk. Men det er et par ting.

Ikonisk. Stengt.

For det første: Bislett stadion. Det er mulig, om ikke regelrett sannsynlig, at det er ganske old hat for de løperne som bor i Oslo5, men for meg er det litt som å spille bedriftskamp på Ullevål eller Lerkendal. Jeg har aldri vært innenfor portene, bare sett stevnet på TV, og jeg liker det historiske suset når jeg trår på banen og i gangene der Rodal, Bolt og Warholm har løpt. Cheesy? Kanskje. Men jeg liker sånne symbolske ting – det er motivasjon for meg.

For det andre: I det tempoet der har selve løpingen begynt å dreie seg mer og mer om de små tingene. Følelsen av å sette foten ned i balanse, holde trykket, senke hodet. Se farta respondere. Selv min begrensede erfaring på tartanen ga meg en smakebit på det nærmest meditative med rytmen, sving, langside, sving, rundetid. Gjenta og juster. Sirkel på sirkel på sirkel6, som en hamster i horisontalt hamsterhjul. Ærlig talt er det uansett ikke så mye mer sightseeing for meg å løpe en av mine hjemlige ruter enn å springe rundt i ring, så hvorfor ikke gå helt inn i det tekniske?

For det tredje appellerer det til samleren i meg å få denne skalpen også. Ha løpt løp på bane som en annen friidrettsutøver, og i prosessen senke persen på distansen betraktelig7. Kanskje etter hvert krysse midtlinjen mellom Jakob I og kakemonsteret?

Vi står altså på startstreken, pent ryddet inn langs den buede streken8, og som vanlig er fokuset mitt disiplin. Ikke sprengåpne, løpe litt konservativt i svingene, for der er jeg både ræva og skadeutsatt, men utnytte langsidene. Startskuddet smeller9, og hele flokken stormer inn mot lista i første sving. Lysharer i alle farger blinker, og det er omtrent litt knuffing om plassene. I første sving for klassen ‘tregere enn 40 minutter’, altså. Hehe.

Det ville vært en overdrivelse å kalle tribunene ‘smekkfulle’

I dette løpet er jeg nemlig trygt plassert i klassen ‘annet/støtteapparat/foreldre/dimlinger som har meldt seg på feil løp’. Første pulje ut, med lysharer for 40 minutter (yeah right), 42 minutter (yeah right) og ‘så fort må du klare for ikke å forsinke arrangementet’. Litt skuffende, selvsagt, når man strutter rundt i pulje 2 på halvmaraton, men det får vel være som det er. Jeg er jo knøl på bane, og ennå slett ingen friidretter. Bare en titt opp på mine medløpere holder for å bekrefte en mistanke om at dette ikke er så mye breddeidrett som de litt større arrangementene jeg har deltatt i ellers. Litt spenn i alder og fysisk form er det i min klasse, men generelt er de som beærer Bislett med sitt nærvær i dag både

  1. Yngre enn meg
  2. Bedre trent enn meg
  3. Bedre teknisk enn meg

Så her er det bare å innse sine begrensninger og holde seg til plan.

Dette til tross, og dessuten til tross for vidløftige planer om å unngå sprengåpning, så er jeg del av et ganske samlet felt de første par rundene. Folk i felt tenderer mot å matche fart, og jeg tør påstå at alle de raskeste starter tregt, mens alle de tregeste10 i enda større grad går til for hardt. Jeg hadde store planer om å bare følge storskjermen hver runde, men fant fort ut at jeg behøvde å ha kontroll på egne rundetider. De to første rundene går for raskt, men etter en realitetsorientering når jeg ser to pulsklokker på armen min der jeg bare tok på meg en, la jeg meg på planlagt fart 1:43 per runde.

Det holdt i kanskje 2000 meter, med håp og fremtidstro, og der takket min kjære soleus-muskel, sammen med senen på utsiden av leggbeinet – kanskje de to hadde vært på date, og en stund unngått å få med seg hendelsene? – for samarbeidet, og gikk i baklås. Jeg brukte noen runder nå på å vurdere å trekke meg. Løp defensivt, forsøkte ulike metoder for å lette presset på venstre legg11, men jeg fikk av en eller annen grunn ikke lov til å løpe motsatt vei under selve løpet. Kanskje er dette det neste jeg må lære meg: å baile i sånne situasjoner, men her vinner som vanlig staheten og trangen til å fullføre og samle over fornuften. Kjører på, så godt det går.

Og det går litt lettere etter hvert. Passerer fem K, seks og sju, og begynner til og med å presse opp farta igjen. Jeg hadde egentlig gitt opp persen på 45:1112, men kanskje kan jeg nærme meg igjen med en god avslutning? Pulsen opp i rød sone idet 8000 meter passeres. Bare noen få runder igjen, og jeg strekker ut steget på langsidene. Henger meg på de togene som passerer meg med en runde (eller to) noen meter. Passerer de få jeg lapper som en lett skadeskutt antilope13.

9200 meter. That’s not a strain. This is a strain! Nå er det nok, synes leggen min, og fryser såpass til at det kjennes ut som en buestreng fra lilletå til hofte blir spilt på av et særdeles umusikalsk hulepinnsvin. Og jeg er nok et syn de siste to rundene der jeg slenger den døde foten rundt som en slags Forrest Gump med én leg brace. Det går tregt, det er lange knappe fire minutter, men jeg kommer meg i mål (ferdig? Sikker? Joda.) Kikker på skjermen, og tiden viser 44:17 og med andre ord ganske klar pers – tross alt. Lavthengende frukt indeed, men greit – det er innafor å ha noen distanser der jeg vet jeg fortsatt kan forbedre meg.

Smerten sitter i øynene.

Med den sjeldne luksusen etter et løp det er å både ha en stol å sitte på (et ubegrenset antall, faktisk) og tid til å få med seg mer enn bare sitt eget løp ble det en times tid ‘restitusjon’ mens jeg så på heatene med folk som i økende grad så ut og presterte som faktiske utøvere. Da det begynte å bli på tide å sette kursen mot Lillestrøm14 og hotellet mitt hadde leggen min forutsigbart nok blitt et brølende monster. Heldigvis hadde jeg vært rutinert nok til å bestille hotell med basseng/badstu/boblebad – de fasilitetene fikk kjørt seg.

Hva angår denne sirkeløkonomien, den evige runddansens variant av løpesporten, så forblir jeg litt usikker på om det er grenen for meg. Ikke bare fordi det er dårlig tilpasset min fysikk15, men fordi den teknikkdrevne monotonien framstår som et steg i retning tredemølleløping, som jeg regelrett hater. Det spørs om ikke neste variasjon over temaet blir noe mer i retning av mer natur, mer variasjon, mer terreng – ikke de standardiserte 400 meters ellipsene. Men jeg tar med meg det synlige beviset på gjennomført distanse for montering på sin tiltenkte pidestall, og så får vi se om ånden kommer over meg igjen hvis jeg sliter med å perse.

Gulroten ved regnbuens ende
  1. Meg selv, en statssekretær og hennes politikermann, klare til løp Jessheim rundt. Yeesh. ↩︎
  2. Rundt og rundt i ring på en dårlig grusbane – 3660 på Cooper-testen ble vel aldri notert som skolerekord grunnet laber distansekontroll, men jeg tror vel neppe jeg tjente mer enn det trøndersk leiregrus tok fra meg. Tendenser til Bippe Stankelbein gjennom svingene. ↩︎
  3. Nei, ikke piggsko, that’s crazy. Jeg vet jeg bryter med Tsjekhovs pistol her, men de piggskoene jeg skrøt av i forrige avsnitt kommer ikke til å bli benyttet i denne fortellingen. ↩︎
  4. Sutret over i Småskader ↩︎
  5. Det sekundet jeg gikk inn portene kom det en treningskledd type og spurte ‘Er’e stengt i dag, eller?’, så dette er nok big whoop for hovedstadsfolket, ja. ↩︎
  6. Halvsirkel på side på halvsirkel på side, teknisk sett, men det svekker hamstermetaforen betraktelig. ↩︎
  7. Den sorterte foreløpig under ‘lavthengende frukt’, satt underveis i halvmaraton som den var. ↩︎
  8. Haha, ja, greit, jeg skal nok holde tærne på rett side før jeg begynner på de neste 1 million centimeterne. ↩︎
  9. Det er virkelig veldig høyt, og jeg skjønner at sprinterne over lengre tid irriterte seg over svenske startere som alltid ventet cirka ett og et halvt hjerteslag for lenge før de trakk av. Klar – ferdig – (…)wait for i.. BANG! ↩︎
  10. Altså meg. ↩︎
  11. Jeg måtte gi opp både forsøket på ‘lange gampesteg’ og ‘bittesmå trommestikkesteg’, og håper ingen fulgte med underveis. ↩︎
  12. Jeg forsøkte meg på mental aritmetikk underveis for å beregne sluttid basert på estimert rundesnittid, men det er overraskende vanskelig med puls på 160, selv med drøye 40 minutter på å gjennomføre oppgaven. Det burde jo ikke være overraskende når jeg på testløpet både mislyktes i regnestykket 5000/400 til å begynne med, og deretter mislyktes med å telle runder til 13. ↩︎
  13. Tungt medisinert flodhest med minst ett trebein og parese, fnysende og prustende. Ikke rart de flyttet seg. ↩︎
  14. Det er jo et åpent filosofisk spørsmål om det noen gang er det rette tidspunktet for å bevege seg hvis målet for bevegelsen er Lillestrøm, men vi lar det ligge. ↩︎
  15. Som Rosenborg-klinikken fastslo allerede i 1996 har jeg et høyrebein som er 1,5 cm kortere enn det venstre, og når man tenker riktig nøye på det innebærer det at jeg helst burde løpt med klokka rundt friidrettsbanen, og fått en naturlig dosering på svingene, i stedet for at de er dosert feil vei. Kanskje delta på et løp i Storbritannia? Eller er det sør for ekvator de løper den andre veien rundt? ↩︎

Leave a comment