Dunning-Kruger

Året er 1870. Langsmed brosteinene i Wiens gater går et sett siamesiske tvillinger¹ med resignerte skritt på bevrende ben etter å ha blitt vist ut av hestevognen de hadde leid for å transportere sin noe uhensiktsmessige delte kropp mellom to soireer. Den tettpakkede sosiale kalenderen var ingen uvanlig foreteelse – deres fasjonable frenemies Chang og Eng hadde virkelig knust glasstaket for sammenvokste tvillinger i byens høyere sosiale lag i løpet av en måneds opphold – det var dessverre heller ikke den ufrivillige avslutningen på transporten.

Det hadde begynt å bli en trend at kusken² ubedt begynte på monologer om det wienske politiske liv eller teknologiske nyvinninger, og der den flegmatiske Dunning tok det hele med et hevet øyebryn og et lite smil var hans bror Krüger (som forvirrende nok hadde tatt sin mors etternavn etter en opprivende krangel med sin far, Dunning den eldre) en vesentlig mer koleriske type, som rett og slett ikke hadde det i seg å høre overfladiske vurderinger av Franz Brentanos aktpsykologi eller de nymotens trafikklysenes fundamentale mangel på samsvar med hestens naturlige psykologi. I kranglene som fulgte hadde kusken typisk både bruksretten på kjøretøyet og den fysiske styrken på sin side, til tross for at han teknisk sett var i undertall. At Dunning-Krüger (som de ble kalt konflaterende på folkemunne, og gjerne bak ryggene deres, som forløpere til Brangelina eller Sinna³) kunne løpe i ring rundt kusken verbalt og intellektuelt spilte liten rolle, idet dette slett ikke framstod like tydelig for kusken; tvert imot syntes han overbevist om at både hans kunnskaper og hans vidd var nær sagt fullkomne i alle henseender, og etter en meningsutveksling av typen ‘mye armer og bein’ måtte tvillingene ta sine felles bein fatt også denne gangen.

Mens tvillingene denne kvelden haltet i retning sitt neste Schloß for kvelden begynte en felles tanke å forme seg i deres tross alt separate sinn: hva om ens selvtillit til eget kunnskapsnivå står i et annet forhold til ens faktiske kunnskapsnivå enn det enkelt proporsjonale? Kan det iblant til og med stå i et motsetningsforhold av den paradoksale typen? Og apropos motsetningsforhold: er det i overkant å kombinere den felles fotgjengerskjebnen som følger Krügers varmblodige lynne og den økte totalvekten som følger to hoder og en og en halv torso med en trang til å ytterligere utfordre Wiens konforme tvangstrøye (og stikke hodet litt ut fra Chang og Engs slagskygge av en kjendisstatus) ved å trosse kjønnsnormer i høyhælte sko⁴?

Med mer enn et anstrøk av plantar fasciitt ble altså frøene sådd⁵ til det vi nå kjenner som Dunning-Kruger-effekten, en beskrivelse av selvtillit som en funksjon av akkumulert erfaring. Så ofte parafrasert i internettfora at den får Godwins lov til å framstå som en moderne myte i sammenligning.

Grunnen til at jeg nå byr på en liten historieleksjon er at jeg har en snikende forutanelse om at jeg faretruende nærmer meg et punkt på denne kurven som populært kalles ‘brenn, din tosk, brenn’⁶.

Jeg har jo meldt meg på et siste løp før vinteren setter inn. Trondheim Skogsmaraton høres jo ut som et lite eventyr for de som begynner å få et litt merkelig positivt forhold til enkelte nøkkelbegreper (som ‘maraton’). Fantasien tegner opp filteroptimaliserte bilder av en bred, velholdt skogssti med løv fallende fra trærne mens den lave høstsola lager lens flare i løpebrillene. Som en geit skvetter man oppover bakkene, og man tar en vektløs kunstpause på apeksen som en vogn på en berg-og-dalbane mens man smilende rufser en beitende steinbukk i luggen, før man liksom faller utfor kanten, vind i ansiktet mens føttene flyter over grusen og løvet i grasiøse, men kraftfulle steg. Richard Gere kysser Winona Ryder på den lille broa, og man flyr, flyr! gjennom høsten som Pegasus over det joniske hav.

Altså: så dum er jeg jo ikke. Jeg vet jo hvor jeg bor. Vet at faren for et regn som får deg til å trygle etter sludd er overhengende. Vet at Bymarkas trær er nåletrær, og at mykt fallende løv er vesentlig mindre sannsynlig enn vindkast i orkan styrke som river nålene av greinene og sender de som en jumbodose hjortehagl inn i mitt lidende ansikt, som Hellraiser stylet for MDGs landsmøte⁷. Vet at grusstien fort og ofte kan være erstattet med gjørme, røtter eller kvikkleire, slik at framgangen blir i sum negativ.

Vet at denne Pegasusen fort kan bli rimelig vingemessig utfordret.

Og likevel – likevel! – aner det meg at jeg undervurderer oppgaven. OK, Trondheim Skogsmaraton har et litt flatterende navn, i den forstand at det ikke skal løpes mer enn en halv sådan. Halvmaraton, altså, som jeg etter hvert har begynt å tenke på som en slags kortdistanse med krav om full pupp hele veien⁸. Men det er jo det eneste poenget i min favør, og poengene mot meg kan stables opp:

• Jeg har løpt 0 turer i Bymarka i år. En eller to turer har vært helt på kanten av markagrensa, men med minst mulig nærkontakt med stien. Et par turer gjennom nabolagets naturalibi – Ladestien – er ikke akkurat noen forløsing i en sesong med fullt fokus på å finne flate traséer.

• Jeg eier ingen par sko som engang minner om terrengløpesko. Kommer det en regndråpe den uka i oktober er jeg fort Bambi i blankslitte gatesko, som en Formel 1-bil på Rudskogen⁹.

• Til tross for at mitt prosjekt for å flytte tyngdepunktet bakover (i tid) når jeg løper¹⁰ har gitt visse resultater, så mistenker jeg at det som allerede var feltets utforkule under Trondheim Maraton¹¹ kommer til å være desto mindre masseoptimalisert kontra resten av feltet i et sånt løp.

Og hva står det så på løpets hjemmeside? Jo, det står at løpet er for de som vil ‘oppleve flott natur med melkesyre oppetter ørene’ i en ‘tøff løype’. Snakkes. ‘Tøff’ løype i denne sammenhengen føler jeg kan sammenlignes med å kjøpe en ost som er ‘kraftig’, og så må du kondemnere huset hvis du åpner pakken hjemme.

Så jeg er… avventende til denne, men jeg er nå likevel idiot nok til å melde meg på. Som en fordums wiener har jeg nå akkurat nok tro på min egen gjennomføringsevne til at jeg legger av gårde, sikkert minst en pulje for tidlig og fort, til tross for at jeg beviselig altså forstår i en annen del av hjernen at risikoen for en karamell og en grell stjernesmell er latterlig høy.

Kanskje har jeg også to separate og uavhengige hjerner, som Chang og Eng eller Dunning og koleriske Krüger? Om dette er tilfelle er det muligens sånn at bare en av de kan komme ut av skogen i live den sjuende oktober.

1. Som termen var på den tiden – ikke skyt meg! ↩︎
2. Tjenesten hette logisk nok “über” også i det nittende århundres Wien. ↩︎
3. Sindre og Erna! Har du bodd under en stein denne måneden? ↩︎
4. Dunning angret allerede på at han lot sin bror forhandle til seg dobbeltstemme ved stemmelikhet angående valg av fottøy. ↩︎
5. Biografiene til Dunning og Kruger kostet 399,- selv på mammutsalg, noe som kan ha påvirket presisjonsnivået på denne historiske brosteinsvandringen. ↩︎
6. Litt besnærende er det også at kunnskapen min om denne effekten også ligger og balanserer på den første bakketoppen, og jeg velger å bare lene meg inn i dette som et retorisk grep. Slår opp fotstøtta og setter ølen i koppholderen. ↩︎
7. Her skulle man tro at det kom en illustrasjon, men selv i disse KI-tider er tydeligvis dette mentale bildet bedre egnet for naturlig intelligens enn kunstig. ↩︎
8. Man skalerer liksom. Maraton? Det er som en halvmaraton, bare at man holder det gående. Halvmaraton er en lang 10K. 10K er en 5K med tjue minutter tortur etter målgang. Til slutt stiller man seg i blokka før starten på et ultraløp og bare sprinter gjennom kvadratiske avstandsøkninger. ↩︎
9. Ok. Igjen: kanskje mer en scooter eller en veivals. ↩︎
10. Vektklasser og prosjekt masseforflytning: ↩︎
11. Obligatorisk link til forrige aktivitet. ↩︎