Trondheim maraton 2023 (21.1)

Et viktig element i hele dette prosjektet har vært å omdefinere måten jeg tenker på utholdenhetstrening. Fra å være en volleyballspiller som også eier både joggesko, sykkel og ski, og tar med de ut på treningstur litt etter innfallsmetoden når sola skinner har jeg forsøkt å i større grad trene som en utholdenhetsutøver. Følge en forutbestemt treningsplan, tenke på mengde og intensitet, styre mot framgang i alle de tre triatlon-disiplinene. Være en løper, en sykler, en svømmer (nåja), en triatlet.

Nå når sesongen drar seg mot slutten har jeg i samme ånd også samlet en del erfaringer når det gjelder å forberede seg fysisk på konkurranse. Riktig trening, riktig hvile og riktig kosthold før konkurranser, og kjent litt på hvor mye det har å si for prestasjon på konkurransedagen. Legge en plan for gjennomføring, og fokusere på planens små elementer.

Med denne erfaringen i baklomma stilte jeg altså for en gangs skyld ganske forberedt til det som på mange måter er selve benchmarken for framgangen min i 23/24-sesongen. Det er nemlig tredje år på rad at jeg løper distansen, og selv om bare en ‘normal’ skadefri¹ gjennomføring rent logisk bør gi personlig rekord, ligger det for en gangs skyld en slags målsetning om å presse tiden så langt ned som mulig. Ja, jeg er faktisk villig til å ta litt risiko, løpe litt raskere enn jeg bør.

• Sluttid under 1:40:00
• Passere halvveis på 49:xx
• Sterkere andre runde enn første runde
• Første runde i sone 3, andre runde i sone 4
• Ikke få strekk i Ilsvika igjen

Så jeg har vært nøye med opplegget etter Oslo triatlon. Balansert restitusjon og trening den første uka, trappet opp treningsmengde og intensitet den andre uka, blant annet ved å forbedre den lavthengende Strava-persen min² på 10K langsmed fjorden, for så å trappe ned treningen den siste uka før konkurranse. Trappet opp karboinntaket, likevel gått litt ned i matchvekt, men i siste liten spist meg opp 1,2 kilo slik at jeg kan delta i tungvektsklassen³. Jeg har til og med tatt med femåringen – som løpsdebuterer i Trondheim minimaraton – på en liten morgenjogg for å vekke beina. Google-søkene mine trampeklapper for min pannekakeforede flinkhet.

Jeg føler meg frisk og fin til start, nå i pulje 2, puljen for de som akkurat ikke er ordentlig raske, og forventer å løpe mellom 1:30 og 1:40. Det er ei ordentlig mølje ut fra startstreken⁴, for med disse målsetningene har man jo ikke tid til å sulle rundt all verden på den første kilometeren. Så det er litt tendenser til felttaktikkeri og litt sånn fjellturaktig fokus på hvor man setter føttene hele veien gjennom sentrum, og helt ut til Nyhavna, der det endelig begynner å løse seg litt opp. Flaggene for 1:40 og 1:35 vaier et stykke lenger fremme, godt og offensivt plasserte ved startskuddet som de var. Og det går fort, ser jeg – mellom 4:15 og 4:30 når jeg konsulterer klokka. Pulsen begynner å nikke opp i gul sone allerede. Hmm.

Jeg har for anledningen valgt å droppe mobil og musikk på turen, og som en konsekvens er hjernen fri til å vandre. Jeg begynner å tenke blogginnlegg, og tidlig på første runde har det allerede utkrystallisert seg en gruppe løpere som tilsynelatende sikter på samme tempo som meg. Er det noen identifiserbare nemesiser her? Noen som er rare, eller kule? Egentlig tenker jeg mest at de ser veldig normale ut, litt A4. De er flinke til å stikke innom drikkestasjonene, ulikt andre man har sett tidligere⁵. Og generelt flinke til å løpe, synes jeg, det går fortsatt fort nedover fjordpromenaden. Både rød A4 og blå A4 følger meg, eventuelt hverandre, som klegg forbi Dora og utover mot Pirbadet. 1:40-flagget bremset på første vannpost, den hoppet jeg over med en liter sportsdrikk skvalpende rundt i magen, men 1:35-flagget beveger seg fortsatt et stykke foran meg. Det er litt vind, så jeg forsøker å legge meg i slagskyggen til den største ryggen jeg finner, en gulkledd sådan fra Buvik IL med det jeg vurderer som urovekkende rask pust etter fire kilometer. Du kan ta vinden min, Gul Buvik⁶, tenker jeg, før du faller som følge av overdreven startfart. Et passende offerlam.

På vei inn i Ilsvika lurer jeg på om det er mulig å tenke på seg strekk i leggen. Både i 2021 og 2022 smalt det jo til omtrent på samme meter av løypa, og selv om jeg har løpt en del terapeutiske turer gjennom der siden september 22, og generelt ikke hatt problemer med den muskelen på over et halvt år, så er det fortsatt en liten nervøsitet der. Går det an at muskelen snurper seg sammen bare fordi jeg er bekymret for det? Kan jeg tenke den frisk med løse og ledige tanker (uten at det påvirker en eventuell dopausesituasjon)? Ved sandvolleyballbanen i Ilsvika er det noen ivrige som plages i vindkastene – skal de bli vitne til et hat-trick av leggstrekker? Den faretruende grusflekken nærmer seg …og passeres uten videre. Det må da være et godt jærtegn.

Både Gul Buvik⁷ og A4-tvillingene løper fortere enn meg oppover de to kneikene i Ila, og med en kontroll på pulsklokka, som strengt tatt har vist en tre-fire slag mer enn planlagt hele veien, må jeg innse at jeg kanskje ikke får noen konkurrenter å følge hele veien. Jeg kan ikke bite meg fast i ryggen på de her, da er jeg ferdig etter første runde. Narrativet ryker. Men ikke jeg, ikke helt ennå, og i motsetning til foregående år kan jeg løpe opp bakkene, i det minste. Og slippe opp nedover. Den engelske mila på Øya er en slags nest siste langside på runden, og jeg ser at jeg er innafor på tid med ganske god margin. Øker på bittelitt forbi min Copycat-kompis på stand, som seg hør og bør, og passerer halvveis på 48 blank.

Dette er jo ett til to minutter raskere enn planlagt, og det er jo både bra og dårlig. Ikke særlig disiplinert, det må sies, og det er jo fare for en smell her. Men jeg skulle jo ta litt risiko, og hvis jeg klarer å ta andre runde raskere enn første, så kan jeg jo faktisk nærme meg 1:35-flagget som jeg på dette tidspunktet burde ligge ca. 30 sekunder bak. Ikke noen krampetendenser som i fjor, ingen spesielle vondter. Begynner å merke kjøret, men det skal vel være sånn. Kjører på.

På 13-14 kilometer begynner det å bli merkbart at jeg ikke har like mye saft i frasparket lenger, litt fordi jeg begynner å bli ordentlig stiv i rompa, og kanskje også fordi jeg innser at jeg har glemt både å ta den planlagte energigelen halvveis, og løp rett forbi drikkestasjonen på Torvet fordi jeg var opptatt med mental aritmetikk rundt passeringstid⁸. Men først og fremst begynner jeg å bli fraløpt av løpere som til nå har ligget bak meg i løypa. Jeg sier løpere, men jeg innser etter hvert at det omtrent utelukkende er kvinnelige løpere som passerer meg. Og det av et kaliber som jeg egentlig vil mene burde ha ligget foran meg allerede – de er stort sett relativt unge, de er godt trente, de løper effektivt og har som regel klubblogo på ryggen. Løp, langrenn, orientering.

Og det får meg til å begynne å reflektere litt: på dette tidspunktet i løpet har jeg allerede passert en del løpere som har fått det. Noen som gikk, og sannsynligvis har dratt på seg en skade, andre som løp, men som så ganske sprengt ut. Og alle disse var menn. Det er ikke et enormt mentalt sprang å tenke seg at dette fort kan være en trend i sånne mosjonsløp, at menn gjerne satser mer offensivt enn de har dekning for, og dermed risikerer en sprekk, mens kvinner oftere starter i overkant konservativt, og først og fremst risikerer å ikke klare å løpe så fort som de egentlig kunne ha klart. Selv holder jeg jo fortsatt grei fart, men pendelen går ubønnhørlig i retning av at jeg tilhører den overambisiøse mannlige gruppa, ikke den snusfornuftige kvinnelige gruppa.

Jeg passerer Ilsvik-grusen uten at hjernen var påskrudd nok til å bekymre seg denne gangen, og legger i vei oppover første kneik. Og nå begynner syra virkelig å melde seg, idet pulsen går langt inn i rød sone, og jeg må kjempe for å unngå at farta ramler helt i bakken. Prøver å bruke nedoverbakken godt, flyte nedover, renne som en bekk (og hvordan var det nå egentlig med blæra?). Pulsen ned i grønt igjen, men siste kneik er bare to hundre meter unna. Forsøker å holde stilen, men der den første bakken var en venstre jabb i fjeset er bunnen av Steinberget et donkey punch i bakhodet⁹. Det er bare Nidelv ILs utstasjonerte heiagjeng på toppen som får meg til å runde uten å falle helt ned i gangfart, og når jeg forsøker å uanstrengt slippe meg nedover spiralbakken mot fotgjengerundergangen er det med pulsen bankende i øyne og ører, i det som kjennes som en blanding av hjerteflimmer og ebola.

Tre kilometer igjen? Fire? Nå er det krig.

Det tar evigheter, føles det, før jeg klarer å samle meg noenlunde, og i mellomtiden (disse drøøøøye to-tre minuttene) må bare føttene gå, forbi gamle trakter på Ila og mot Ila kirke. Nedover bakken mens lårene skriker, men noe gult løper nede på brua foran meg, og om jeg har måttet grave litt dypere på andrerunden enn planlagt, så gjelder tydeligvis det Gul Buvik i minst like stor grad. Og ikke langt foran er Blå A4. Jeg har løpt meg opp til gruppa mi. Enkle gleder i en kokt hjerne. Rasker til meg en kopp med sportsdrikke på siste drikkestasjon, og kaster den rutinert i øyet. Ingen svamputdelere manifesterer seg denne gangen, så det er med elektrolytt-tårer jeg forsøker å strekke ut stegene på denne siste langsiden før selve finishen. Men det er ikke noe igjen i tanken, ingen evne til å pushe meg selv inn i rødt, og hvis jeg nærmer meg gul og blå så er det centimeter for centimeter. Kikker på klokka med 1 kilometer igjen, og kan etter noen sekunder rasende hjerneaktivitet konstatere at 1:40 kommer til å gå bra omtrent uansett. Og var det ikke det som var målet, du kan GÅ!! roper beina, men jeg vet jo hva hvert sekund og minutt har kostet. Og Gul Buvik holder farta noenlunde oppe tyve-tredve meter lenger framme (Blå A4 hadde tydeligvis en ekstra finish inne), så da må jo jeg også kunne klare 21 i stedet for 20 kilometer i løpstempo. Tjueen komma én, tenker jeg, og stamper over Gamle Bybro. Opp Bispegata, til høyre ved Nidarosdomen, og der! er mållinja og portalen.

Hodet vil sette inn en sluttspurt. Beina vil ikke. Det blir et slags kompromiss som tungt favoriserer beina. Kryper litt nærmere Gul Buvik, men har ikke de siste ti meterne inne. Passeres av løpere som faktisk avslutter raskt, og prøver til slutt å utligne tempoet deres de siste 20, men da er det en del muskelfibre som kjennes ut som de ryker som enkelttråder i et morkent teppe, og jeg må strekke våpen over målstreken.

Siden jeg ikke tok med meg mobilen på vei rundt må jeg sykle helt hjem med bein som på dette tidspunktet er fulle av små kramper overalt før jeg får sjekket resultatet. Jeg slo av pulsklokka på 1:39:20, noen sekunder etter målgang, men nå klarer jeg ikke lenger å legge til og trekke fra. Det får vente til sofaen hjemme, som virker alvorlig forlokkende nå.

Resultatene ble til slutt som følger.

• Offisiell sluttid: 1:37:39
• Rundetider: 48:00 og 49:39
• Plassering: delt 479. plass totalt av 2176 løpere i mål (48 brøt underveis¹⁰)
• Nummer 46/175 i menn 40-44
• Ny personlig rekord på 10K: 45:31

Av en eller annen merkelig grunn stratifiserer ikke Trondheim maratons offisielle sider løperne inn i de prestisjetunge vektkategoriene, så noe offisielt resultat i min hardt tilkjempede 95+-kilosklasse fins dessverre ikke. Litt Strava-magi senere kan jeg likevel konstatere at av de bare 17 tunge Strava-brukerne som stilte til start fikk jeg en finfin og soleklar 3. plass. Hurra! På pallen!¹¹ Gul Buvik gikk i mål noen meter foran meg, men til min meningsløse fornøyelse slo jeg ham likevel med ett sekund, én plass, i mål.

Dette var det aller siste løpet jeg hadde satt på kalenderen min, og det utløser jo spørsmålet ‘hva nå’? Etter å ha vært rimelig oppgavefokusert i treningen de siste par månedene – egentlig kanskje siden april – lokker det faktisk en del med off-season, balansert og planlagt trening over tid. Men det er jo fortsatt høst, og det står ting på løpskalenderen som også frister. Så jeg gjør følgende: for å komplettere løpesesongen kombinerer jeg en planlagt bortetur på Rosenborg-kamp med et baneløp i Oslo: Kvalheim-mila på Bislett Stadion. Et ordentlig perseløp med lyshare og greier. Det blir litt annerledes, og jeg må nok planlegge inn noen runder på Øya. Gøy. Så, to uker senere, avslutter jeg løpssesongen med et smell med Trondheim Skogsmaraton, og kan logge et terrengløp til gate- og baneløpene for en ordentlig løpetrippel i 2023.

Så kan julefreden senke seg.

1. Både halvmaraton-debuten i 2021 (live på nett under tifo-aksjonen) og oppfølgeren i 2022 var sterkt preget av soleus-strekk, med alternativ gjennomføring av de siste 16 kilometerne. ↩︎
2. Under Oslo Triatlon 2023 klarte jeg jo å perse på 10K til tross for at jeg både tøyde underveis og gikk opp samme bakke to ganger – etter å allerede ha svømt og syklet i to timer. Noe som sier mer om den gamle persen min enn farta mi på den løpsetappen. ↩︎
3. Som diskutert i Pretty fast (for a fat guy) – problemet er bare at jeg falt for fristelsen til å stille meg på smartvekta igjen etter konkurransen for å sjekke væsketapet, og da hadde jeg ramlet langt under vektgrensa igjen 😦 ↩︎
4. Jeg tror et generelt tips for innadvendte førstegangsløpere er å melde seg på enten en pulje for høyt, så man kan sakke akterut i fred, eller en pulje for lavt, så man kan suse ifra feltet. ↩︎
5. I Oslo maraton 2007 fikk man jo se konsekvensen av å ignorere vannpostene. ↩︎
6. Gul Buvik. Høres litt ut som en shady spice-dealer fra et av systemene i den ytre randsonen. Bantha-poodoo! ↩︎
7. Jeg hørte etter hvert på heiing underveis, og bekreftet senere på resultatlista, at han heter Kjell Rune. Det er min fars navn + mitt navn, og han var vel kanskje midt mellom oss aldersmessig? Er han meg om 12 år? Er jeg ham? ↩︎
8. Med 158 i puls er det tungt nok å 1. avlese 49:20 på pulsklokka, 2. huske å trekke fra det drøye minuttet sikkerhetsmargin jeg la inn før start da jeg startet klokka, 3. anslå hvor mye tid jeg brukte på å stange i kø før startstreken og så 4. gange det tallet med to. Flere minutter tok det å få det riktig. ↩︎
9. Helt som Hilary Swank i Million Dollar Baby ble det heldigvis ikke. ↩︎
10. Hvorav 11 kvinner, noe som kanskje underbygger hypotesen om menn som sprekker? ↩︎
11. På grunn av utveiingstabben min står jeg riktignok oppført som nummer 24 i klassen 85-95. For å klare pallplass i denne klassen må jeg ned på 1:26 :@ ↩︎