København maraton 2023

Onde tunger og mistenksomme sinn vil sikkert ha det til at det faktum at jeg ikke klarer å forfatte et blogginnlegg om et av sesongens hovedmål før nærmere to måneder senere må skyldes en av to ting:

1. At jeg gikk meg på en såpass stor smell at selv fingrene mine har vært for utmattede og tilkrampede til å krote ned noen hundre ord
2. At jeg forsov meg til løpet, misforstod datoen, møtte opp på feil sted eller på annen måte unnlot å gjennomføre, og at bloggen rett og slett måtte sjøldø framfor å vedkjenne meg skammen.

Ingen av disse tingene stemmer heldigvis (1 er nærmest sannheten) – det er bare sløvhet. Stort sett bare sløvhet. For der sagaen om Oslo maraton i 2007 er en slags slapstickkomedie, en how to not run a marathon, så var jo denne en langt mer og bedre planlagt affære. Det er kanskje også noe som gjenspeiler litt forskjellen på studenten Rune (25) og småbarnspappaen Rune (41); der studenten baserte treningen på å i løpet av de to siste månedene før løpet spontant hive på seg de to år gamle Pegasusene, sette på litt blodfersk Muse på iPod Mini-en og løpe seg en midnattstur utover fjorden hvis været så bra ut, har jo småbarnspappaen vært nødt til å trene planmessig, nøye, lenge, og generelt holde seg innenfor et lite vindu ytelses- og utstyrsmessig for å kunne trene med framgang uten å bli småskadet. Med en podkast om historie, fotball eller brettspill på ørene, typisk. Og der studenten ramla inn i løpsbyen i siste liten og sov på en skumgummimadrass på gulvet var jo også omstendighetene litt mer kontrollerte denne gangen.

Hele maratonidéen var jo i utgangspunktet ganske mange prosent et påskudd for å ta meg et besøk i Køben hos min newzealandske beachkompis, min brother from another mother og tyrkiske sosialkomitésidekick Luke. Jeg fikk tidlig beskjed om at noen hotellovernatting i Danmark ikke var gangbar valuta, her skulle gjesterommet gjøres klart, og selv da flygelederne holdt flygemaskinen min unna rullebanen på Kastrup til klokka 00:30 natt til lørdag så ble jeg hentet i leid(delt) bil og skysset hjem til tempurmadrass og fritt leide til å sove uforstyrret.

For her skulle det makses i oppladning. Jeg hadde googlet, jeg hadde bokser å krysse av. Spist godt hele uka, muligens tatt LITT hardt i på siste langøkt på søndagen (Wings for Life-løpet), men hvilt og sovet godt. Og i casa Chen var det meste på stell for løperen. Pannekaker til frokost (som om jeg skulle ha plukket det fra en optimalisert måltidsplan), deretter satte jeg meg i cargoboksen på transportsykkelen og ble syklet rundt i byen som en pakke. Bitteliten beachøkt for å vekke beina og et dypp i kanalen for å fryse de ned igjen – check. Hente startnummer og scoute T-banelinjer – check. Burger og bira til lunsj. Check igjen. MGP-barneselskap på ettermiddagen uten egne barn å administrere. Score. Relativt tidlig til køys etter en klassiker av en fridag i Køben. For et støtteapparat.

Så det er rett og slett ikke så mye å utsette på forberedelsene til det som tross alt skulle være the main event, selve løpet som jeg hadde trent for, grugledet meg til – kanskje mest av alt fryktet – og altså lagt opp mye av våren rundt. Ja – jeg kjente litt på presset, frykten for at noe uforutsett skulle skje og ødelegge hele greia. Jeg stod opp tidlig, som planlagt, spiste havregrøt til frokost, tok nok en gang plass i baljen og ble tømt inn i T-banevogna på vei mot Parken, der startstreken lå.

Vel framme i den lett uorganiserte mølja rundt startstreken, med startnummeret i beltet, pulsbeltet passe stramt, sko snørt, klokke synkronisert og fandens oldemor, var det på tide å dobbelsjekke planene. Den veldig praktiske appen til Copenhagen marathon lot meg rett og slett legge inn planlagt gjennomføringstid og spytte ut en kilometertid å følge, så jeg trengte ikke drive med mental aritmetikk underveis, noe som erfaringsmessig er like greit – den delen av hjernen fyrer ikke akkurat på alle sylindrene etter mer enn en og en halv time i sone 3-4. På bakgrunn av en grunnleggende målsetning om å komme komfortabelt under fire timer, og Polar-appens påstand om at jeg burde sikte på 3:35, så bestemte jeg meg for å sikte på 3:45, og så heller la dagsformen styre litt detaljene. Det blir jo et løst mål, siden jeg slett ikke torde å vente med å skru på pulsklokke til nøyaktig passering av startlinja, og selve løpsstarten innebar trasking/småjogging i kø i kanskje 200 meter før tiden starter.

Rundt startstreken løser det seg opp, heldigvis og naturligvis – man stiller seg jo opp sånn cirka basert på forventet løpstid, så i prinsippet forsøker jo alle man står i nærheten av å løpe omtrent like fort. Og det står janitsjarband og trommeorkester på midtdeleren og framfører som lille gubban, for det er jo ikke noe lite arrangement dette. Her er det mange som har stått på, mange som skal ta del. Det ble rett og slett en liten trussel underveis, for uansett hvor i løypa man befant seg var man jo omgitt av tilskuere. Hver eneste gang man hørte musikk man trodde var en boomblaster så åpenbarte det seg en liten scene med et liveband. Det var heiing, klapping, roping, blussing(!), og det gjør unektelig at man retter seg litt opp i ryggen og øker gasellefaktoren. Etter en tilbakeholden start rundt 5:26 så jeg kilometertidene synke jevnt og trutt. 5:10. 5:05. 4:58. Beina kjennes gode, jeg får med meg rompa fra start av, og det føles naturlig. Men under 5 minutter per kilometer, da er det plutselig en sluttid på 3:30 man sikter på. Holder det helt inn? Usikkert. Calma calma. Men det er ikke så lett å dempe farta når publikumsfaktoren aldri tar slutt, og jeg graviterte stadig mot det der 4-tallet etter hvert som jeg plukket kilometer for kilometer i løpets andre fjerdedel.

Ernæringsstrategi er en viktig del av løpet, og som beskrevet tidligere er det mange måter å trå feil her. Dette var en varm vårdag, rundt 20 grader i lufta og solskinn, og både væske og mat ville bli nødvendig. I løpets tre første timer rasket jeg til meg en kopp på samtlige drikkestasjoner (en litt usmooth løsning som ofte innebar både bremsing, litt småkollisjoner og merkelige trafikale valg fra medløpere), og jeg hadde dessuten med meg både litt fast føde og noen geléer i beltet mitt. Nettopp dette beltet, eller rettere sagt beltene, skulle vise seg å bli litt utfordrende underveis. Når man løper, og særlig i varmt vær, så forsvinner det jo en del vannvekt. Med denne lavere vekten følger det, for folk med min BMI, en del endringer i livvidde, og de beltene som satt perfekt fra start med puls og startnummer trygt forankret rundt ribbeina, de begynte plutselig å bevege seg. Startnummeret fanget av og til litt vind, og da ville gjerne beltet ned mot navlen, og gjerne ta med seg pulsbeltet på ferden. Nå kan man sikkert hevde at man på et fire timers løp burde kunne ta seg tid til et tjue sekunders stopp for å justere greiene, men sånn føles det ikke underveis. Sekunder er dyre etter tyve kilometer, man har jo svettet og blødd i månedsvis for disse sekundene. Så det ble løpende og uelegant ad hoc-justering. Startnummeret ned på rompa, pulsbeltet noen nøkk strammere. Æsj, nå tok kanten av energigeléene borti låret på hvert steg – det kommer jo til å bli et blødende sår. Justere. Flytte. Endte opp med den ene geléen i hånda til slutt. Kanskje en lekse til senere, men det var ikke helt noe som kunne forutses, all den tid omtrent samtlige forberedelser hadde vært i trøndersk vintervær med en centimeter klær mellom belte og hud.

Men jeg holdt koken, og det kjentes fortsatt relativt uproblematisk å løpe. Jeg hadde fått signaler om at min enmanns heiagjeng ville innfinne seg rundt omkring 30-kilometersmerket, og det ble en grei markør, fokusere på å holde fasongen minst til da, slik at en eventuell videosnutt av løperen ikke ville bli av en pesende hval (jeg endte opp med å suse/løpe/hangle forbi på ca 33 kilometer uten å legge synderlig merke til det). Det begynte etter hvert å bli tydelig at det fantes andre løpere som hadde gått litt …optimistisk ut, og jeg løp meg åpenbart oppover i feltet, ikke nedover. Men det er klart: det begynte å koste for meg også rundt passering 3/4 gjennom løpet, og fokuset ble smalere og smalere. Ganske nøyaktig på 30 kilometer bestemte pulsbeltet mitt seg for å bare slutte å gi noen form for troverdig puls, og der jeg lenge hadde brukt det veldig aktivt for å holde meg så vidt under syreterskelen, så måtte jeg nå fly i blinde. Jeg skal ikke skylde på det for løpsutviklingen deretter, men det hadde nok vært en fordel å kunne kontrollere farta litt i denne nøkkelfasen.

For etter ca 34 kilometer begynte, som forventet, krigen. Det egentlige maratonløpet, slik mange beskriver det: tre mil med oppvarming, og så en så rask 10 000-meter som man klarer å gjennomføre. Her begynte også løperne å falle som fluer, og i nedoverbakken (ish, dette er jo et paddeflatt løp) fra en av broene lå det altså løpere strødd. Løpere som spydde alene i veikanten, som fikk hjelp av tilfeldige forbipasserende eller kollapset ved synet av kjente fjes som kanskje hadde mat og transport. Ambulansene gikk i skytteltrafikk. Kanskje var det synet av dette som minnet kroppen min på at det ikke var helt dagligdags kost å drive og mose musklene i timesvis, og det begynte å brenne greit i lår, legger, rompe, rygg, skuldre, mage og egentlig alt som var i noen form for bevegelse. Det som tidligere hadde vært en løpetur der man i stor grad bare tok inn omgivelsene, så på de andre løperne, på byen, på tilskuerne, og så iblant fikk et lite bzz på håndleddet for hver nye kilometerpassering, det var nå en ordentlig nedtelling mot slutten, som en intervalløkt når man er i rød sone og teller ned mot slutten av draget. Jeg forsøkte å ha stålfokus på hvert eneste av de 8195 gjenværende stegene, men øynene ble konstant dratt mot kilometertelleren på klokka. ‘Nå da!? Nei, fortsatt 400 meter igjen til passering 36 kilometer.’ Forsøkte å være smart – drikke er jo poengløst, men avkjøling er viktig. Løp innom vannsprederdusjene. Kastet vann (eller cola? sportdrikke? hvem vet.) på hode og nakke. Hadde spist koffeingelen for det ekstra boostet på slutten. Heldigvis fikk jeg en liten distraksjon av den brettspillpodden jeg hadde valgt å høre på underveis for mest mulig zen-energi, der gikk de seg på et av sine mest dramatiske øyeblikk akkurat da jeg hadde det på det tyngste, en type øyeblikk jeg hadde ventet i 70 episoder på, så det var velkomment når jeg nærmet meg de magiske 40 kilometerene.

Jeg hadde definitivt tapt litt tid nå, så kilometertidene gå opp mot 5:25 igjen uten helt å klare å stoppe det, men førti kilometer, da var det jo bare drøye to kilometer igjen. 2.2. Det burde være elleve minutter hvis jeg klarte å ta meg sammen. Herregud så kort tid. Herregud så lenge det føles når man må overbevise kroppen om å strekke ut hvert eneste steg, og aller mest har lyst til å legge seg ned langs veien. Hundre meter til, og hundre nye meter – det var egentlig ikke før jeg fysisk så mållinja fire hundre meter lenger ned at jeg klarte å overbevise kroppen om å mønstre noe som kunne minne om en sluttspurt. Jeg hadde jo ingen måte å vite nøyaktig hvordan jeg lå an på tid, bortsett fra å estimere hvor lang tid jeg brukte fra startskuddet gikk og til jeg passerte startstreken, så det ble bare et forsøk på å ikke ‘tape’ på å somle de siste meterne. Brølte innvendig til meg selv om å fullføre hele veien over streken, men klarte rett og slett ikke overbevise kroppen om å ikke bremse på det aller siste steget over målstreken, og så stoppe opp midt i målgangssonen. Ble jagd ut av sonen av funksjonærene, gikk 0.5 meter ut av sonen og satte meg på fortauskanten (sammen med mange andre som tenkte likt) mens båremannskapene plukket opp lik til høyre og venstre. Stoppet pulsklokka. Ferdig.

Og ferdig er ordet. Jeg tror vel aldri jeg har vært så sliten noen gang før. Måtte karre meg opp, få medaljen min, en banan og en cola. Satte meg ned igjen litt lenger unna ståheien, og der trodde jeg omtrent ikke jeg skulle ha kommet meg opp noen gang. Full stopp i alle muskler, krampe både her og der – det virket omtrent naturstridig at dette var bare fem minutter etter å ha løpt siste kilometeren av 42 på en ganske hederlig fart på 5:00 per kilometer, en fart jeg neppe ville klart å holde over noe særlig tid noen måneder før. Men 42195 meter, og 100 meter senere er jeg jo i praksis multihandikappet der jeg sitter. De 300 meterne til bagoppbevaringen, og følgende 400 meter til T-banestoppet, klarer jeg det? Fageddaboudit..

Jeg gjorde jo selvsagt det, til slutt, for sånn er det som regel med ting man må. Gikk i krabbefart til bagsjeteltene, fant sakene, gikk i krabbefart til stoppet og tok T-banen. Ble hentet av Luke med transportsykkelen, og satt der, lykkelig, i baljen og drakk håndverksøl fra kjølebagen. Overlevde resten av dagen, kom meg på flyet og kom meg hj..

Eller vent nå litt. Nå startet jeg denne fortellingen med å klage litt over mangel på ting å skrive om, siden jeg egentlig trives best med å selvironisk beskrive ting jeg sliter litt(? mye?) med. Dette ble jo en særdeles disiplinert affære fra A til Å, rent løpsmessig, uten verken trippegurier eller lazaruser underveis. Jeg hadde som sagt en målsetning og et styringstall på 3:45:00, og kom i mål på (irriterende) 3:45:09. Det er altså 13509 sekunder løpstid med 9 sekunder bom, eller altså et sluttresultat 0.067 % unna målet. Stålkontrollert, med fasit i hånd. Børge Lillelien would approve 10/10. Men disiplin kan ha sine ulemper og, og her kan ting spinne litt ut av kontroll.

På Kastrup var det nemlig noe som minnet om en jobb-sakte-aksjon i sikkerhetskontrollen. For de som har sett Zootropolis hadde disse altså et åndelig slektskap med dovendyrene på DMV. Og jeg ble litt stressa etter hvert som boardingtidspunktet nærmet seg faretruende, for jeg hadde noe å utrette før jeg satte meg på flyet. Bokstavelig talt. Etter hvert som timene gikk etter målgang sluttet jo lårene å skrike av smerte. De innfant seg med situasjonen, og lot andre kroppsdeler få ta plass på smertearenaen, ikke minst da et område på ca 2×2 cm på innsiden av hver rompeball. Som jeg da i min selvdisiplin hadde hatt et nokså sterkt fokus på å holde tight og aktivert i 42 kilometer, med den følge at det ble et ikke ubetydelig gnagsår der, og jeg var rimelig interessert i å flekke opp boksen med vaselin som jeg rutinert (og disiplinert) hadde pakket øverst i bagasjen, og senke friksjonen mellom rompeballene før 1.5 timer på ræva i flysetet. Norwegian gav meg nok en gang en hjelpende hånd med en praktisk halvtimes forsinkelse, og inn på flyplasstoalettet haltet jeg, med trillekofferten etter. Ned med buksa, finne fram vaselinen, som ikke var fullt så disiplinert plassert i topplokket som jeg hadde tenkt, men i stedet under skittentøyet i hovedrommet. La så skittentøyet i vasken for å kunne grave fram vaselinboksen, uten å tenke på at vasken selvsagt var sensorstyrt, slik at jeg dermed forvandlet tørt, skittent tøy til våte kluter. Kostet det til side og ned på gulvet, fikk opp vaselinen og endelig lutret min såre stump. Buksa på igjen, de våte klærne opp i kofferten, og idet jeg forlot avlukket og overlot det til nestemann i køa innså jeg at jeg slett ikke hadde pakket ned vaselinboksen igjen, men lagt den igjen åpen på vasken på herredoen. Jeg vurderte et kort øyeblikk å banke på og få den sendt under døra, men nei. Det fikk heller være. På flyet. Up, up and away.

..em. Jeg kom meg hjem. Eller i alle fall til Værnes. Kjøpte vin og snop på taxfree-en med verdens beste samvittighet. Inn i ankomsthallen med pikkpakket mitt, og der, på skjermen, stod det at neste tog til Trondheim skulle gå om …3 minutter fra spor 1. Tre minutter? Oof. Kjapp kost/nyttevurdering:

1. La den gå, som Lisa Tønne ville sunget. Ta flybussen hjem i ro og mak. Tohoinnerogfæmti krona, må vente til den fyller seg opp, vonde og trange seter, og stoppet er en kilometer hjemmefra.
2. Ta toget. Førtito kroner, går umiddelbart, god plass, og stopper 400 meter hjemmefra. Jeg kan nå toget. Kommer til å nå det, hvis jeg… Løper.

Så jeg løp, jeg. På skrikende bein, med trillekoffert og taxfreepose, opp rampa, bortover gangen og ned rulletrappa. Et tog trakk ut av stasjonen, men det gikk feil vei, og det hadde ikke gått tre minutter (jeg hadde ganske god kontroll på tidsenheter per løpsavstand på dette tidspunktet). Kikket opp på skjermen. Neste tog om.. 45 minutter. Hæ? Sjekket appen. Ganske riktig, forrige tog til byen gikk for et kvarter siden. Tok sakene mine, og slepte meg tilbake til ankomsthallen, der storskjermen fortsatt hevdet at neste tog gikk om 3 minutter. Hvis ikke dette er grunnlag for et søksmål, så er ingenting det.

Så den lille, meningsløse løpeturen ble siste innsats for denne anledningen. Jeg kom meg rett og slett noenlunde velberget gjennom maraton, og selv om man umiddelbart etter løpet tenker ‘hvorfor? hvorfor?’ må jeg innrømme at tanken på å løpe på nytt en gang streifet meg allerede på flyturen hjem. Det koster, definitivt, både underveis og etterpå – nå, en måned senere har jeg fortsatt ikke kommet meg helt opp i treningsintensiteten eller marsjfarten fra før maraton, og jeg må gjøre en jobb framover for å bli like klar for triatlon i august. Men jeg angrer ikke, jeg ville valgt det samme igjen, særlig siden det jo tross alt gikk som planlagt, for kicket med å gjennomføre er – faktisk – verdt treningen.