Throwback: Oslo maraton 2007

Jeg har satt meg i flysetet, og ‘Copenhagen Marathon’ som den heter på tradisjonelt dansk vis, venter i andre enden. Jeg er oppkarbet etter det man kan kalle Runes drømmeuke(r) i middagsveien, og til tross for litt såre hamstringer etter noen ubetenksomme oppvarmings-side lunges og den vedvarende kløen (angsten?) i leggmuskler er jeg nok så klar som jeg kan få blitt.

Så klar som jeg noen gang har vært, kunne jeg like gjerne sagt, for dette er jo faktisk ikke min første rodeo – jeg har løpt maraton før. For et halvt liv siden, samfulle 16 år, før kone, barn og Lady Gaga, da løpssponsoren var den islandske banken Glitnir, med sloganet ‘smart banking’…

Jeg har utsatt å skrive beretningen om dette, mye fordi jeg ikke kunne huske nøyaktig grunnen til at vi fant på noe så merkelig som Oslo maraton det året. Jeg sier vi, for jeg mente at initiativtaker her var min venn Eivind, og at jeg, tro til min vane, hadde latt meg overtale på fest. Så jeg fikk for noen uker siden endelig satt meg ned med ham og spurt ham hva det egentlig var som hadde gått av han den gangen i 2007. Må ha vært et kvinnfolk, på et eller annet vis, foreslo jeg.

Jeg, sa han, det var jo du som skulle løpe!? Han hadde, på uklokt vis, latt seg overtale (på fest) noen uker i forkant av selve løpet, og typ hatt én lang løpetur før startstreken. Noensinne. Og det begynte å demre for meg. Gode idéer med gutta på jobben, før forfallene begynte å rulle inn, av dårlige og enda dårligere grunner, helt til jeg stod igjen som den eneste sta fyren som dessuten allerede hadde betalt (alltid legg pengene på bordet!). Noen få løpeturer utover fra Ila mot Flakk gjennom sommeren, i rød solnedgang. Jeg var jo idioten selv, den gang som nå, og prisen for det skulle snart betales.

Turen gikk altså til Oslo, og en lett feber fikk ikke hjelpe på det. Treningsmessig lente vi oss begge hardt på bedriftsfotballen, for det måtte jo holde? Studenter bor jo ikke på hotell, så vel fremme skilte vi lag, og fant hver vår madrass på venners hybelgulv. Vi møtte opp dagen etter, klare for.. noe. Startskuddet gikk. Kjør.

Jeg hadde vært strukturert nok på den lille løpetreningen jeg hadde gjennomført til å identifisere at en puls på 150 lot meg løpe på de rundt 6 minuttene per kilometer som førte til målsetningen på fire timer. Problemet var bare at feberen min gjorde at selv krabbetempo utløste 150 i puls. Løpekompis Eivind hadde mindre kontroll på utgangshastighet, og ville i utgangspunktet gjerne sprinte avgårde som en gaselle (? gnu?) gjennom feltet. Som et kompromiss fant vi et tempo på skjema til fire timer (flagget), selv om det innebar 160 i puls for meg. I fire timer? Risky.

Løpsgjennomføringen vår kan vel best beskrives som ‘amatørmessig’. Med lange, tunge fotballklyv sakket vi like forutsigbart etter i oppoverbakker som vi beinfløy nedover for å slippe å bremse med knærne. Dette innebar at vi til stadighet passerte, og ble passert av, en kvinne som omtrent så ut som hun ruslet avgårde med maks energieffektiv stil i løpefashion fra topp til tå. Trippeguri så rett og slett litt mindre malplassert ut enn fotballgutta som omtrent stilte i nedrullede strømper og copa mundial. Vi stoppet (helt) ved hver drikkestasjon. En til? Ja takk som byr. Og banan. Måtte pisse ved kvartgått løp, og det ble ikke siste gang. Dette til tross: vi var ikke de mest ujevne, for med jevne mellomrom ble vi skumpet til side av en svett og intensivt løpende Lazarus på vei opp og fram i livet. Hvor det ble av ham mellom de gangene han passerte oss visste vi ikke, så det må jo antas at løpet hans bestod av en serie små dødsfall med påfølgende gjenoppstandelse. Eller kanskje han bare var enda dårligere stilt på blærefronten enn oss – hvem vet. Okke som, ved passering 20 km hadde vi 1.53 og virret rundt ved firetimersflagget, som planlagt.

Det snakkes mye om tretimerssmellen på maraton, og jeg kan i og for seg skrive under på at 30-kilometerspissepausen føltes som den kostet mer enn forrige å komme i gang fra. Løypa gikk snart innom Karl Johan, og selv om noen smartinger hadde helt såpe på asfalten var det ganske langt bak i de noe frynsete bevissthetene til to løpere som på dette tidspunktet hadde gitt opp kommunikasjon og var ganske langt inne i sitt eget hode. Vi passerte Burger King, og parallelt dagdrømte begge om å bare bryte løpet og storme inn for å kjøpe burger. Hadde pulsklokkene i 2007 hatt betalingsfunksjon hadde ikke vi begge passert noen målstrek den dagen, for burgersulten var bare en av tingene som begynte å feile skrikende kropper.

Den lammende smerten i for mye fot- og volleyballrelatert lårmuskulatur hadde lenge maskert smerten fra en legg som bare ble verre og verre. Og verre. På toppen av den lengste stigningen måtte (?) jeg sette meg ned for å se om jeg fikk knadd meg litt løsere i muskelen. Det hjalp selvsagt ikke. Nedover igjen til Skøyen, og der sa vel egentlig leggen takk for seg. Med fem kilometer igjen dyttet jeg Eivind avgårde for å berge sitt eget skinn, og jeg gikk, så fort jeg orket, i retning mållinjen på det siste strekket. Strekken. Det var relativt sjeledrepende å gå i et tempo som gjorde at jeg ble gått forbi av damer i K75+, men jeg følte jeg måtte.

Eivind, på sin side, valgte motsatt strategi, idet han begynte å innbille seg at han måtte komme i mål fort for ikke å kollapse. At hans kropp hadde en bombe med tidsutløser heller enn en endelig mengde drivstoff på tanken. Så han beinfløy. Løp gjennom smerten, i rent selvforsvar. Registrerte – knapt – at en ambulanse plukket opp en deltaker drøye to kilometer fra mållinjen. Lazarus hadde ikke lenger flere gjenoppstandelser i seg, og ble (forhåpentligvis) forvist til matteltet. Eivind kom mot mål på det som føltes som kroppens, kanskje livets siste få meter, da selvbeherskelsen til slutt sprakk – hos en femåring som stod og så løperne gå i mål, og som brøyt ut av rekka og skulle løpe bejublet i mål selv. Midt i veien for Eivind, som allerede var dypt i blodtåka, feide ungen over ende og løp sjanglende over streken og forbi funksjonærer som forgjeves forsøkte å dele ut deltakermedalje.

Halteper der bak hadde holdt det gående. Trippeguri trippet forbi, så klart, men snart var det tross alt bare en kilometer igjen. Man kunne høre folket juble i målområdet på Aker brygge, og kan man egentlig gå i mål da? Gå? Jeg samlet meg. Trosset alt av vondter. Det reiv i alle sener og fortøyninger, det knirket og knakte, men jeg kom meg opp i noe som minnet om løping. Teknisk sett i grenseland, sikkert, som en Forrest Gump i revers, med flere og stivere skinner på beina for hvert steg. Men i mål i oppreist stilling. Fant en benk. Og Eivind, utrolig nok i live, medium godt gjemt fra småbarnsforeldrenes vrede.

Der, sittende på benken, kom løpets vakreste øyeblikk, da danske utholdenhets-roligans kom forbi med klappehatt (tror jeg nok) og en kjøleboks full av øl. Det måtte vi også ha, mente de, og slengte over et par bayer.

Tidenes. Beste. Øl.

Dagen etter ble en… backlash. Jeg har aldri, verken før eller siden, vært i nærheten av så støl og ødelagt. Vi hadde et relativt tidlig fly mandags morgen. Jeg brukte tjue minutter på å Birgit Skarstein-klatre meg opp i stående stilling via diverse møbler fra min madrass på gulvet. Måtte løfte føttene en og en etter buksebeinet for å komme over dørterskelen til toalettet. Da taxien kom, og to etasjer trapp stod mellom meg bilen, valgte jeg å velte meg ut gjennom kjøkkenvinduet framfor å gå trappene (neida). Vel framme på Gardermoen var selvsagt trøndergaten heeeelt nede i enden av terminalen, og da Eivind så meg resolutt kjippe av meg (løpe)skoene og subbe i sokkelesten bortover, ble det en dobbel walk of shame. Om ølen var høydepunktet, var nok dette det laveste punktet – hvis ikke det var å velge rullestolheis i sentralbygget framfor tre trappetrinn senere samme dag.

Likevel – gjennomført løp. Og der tankene umiddelbart hadde vært på ‘aldri mer, noensinne’, tok det nå ikke lenge før man begynte å google eksotiske maratonløp, og kanskje, en gang, hvis man kunne reise et artig sted.

Vel. Det tok femten år og åtte måneder, men nå er jeg der. Semi-eksotisk kanskje med Køben, men værmeldingen sier 22 grader og vil oppleves veldig annerledes enn den sørpesubbinga jeg har tilbrakt maratontreninga i. Hjulene tar i bakken, og nå er det bare én dag i rødpølsens land i godt selskap, fraktet som gods i cargosykkel for å spare beina, i truende kontinentalt solskinn, så er det på’n igjen. Forhåpentligvis med lavere tegneserieeffekt, men hvem vet?