Småskader

Etter tjuefem år med volleyball kjenner man etter hvert sine egne såre punkter og skjøre sammenføyninger. Jeg har pleid å si at jeg har skjelett av adamantium¹, men bindevev av kreppapir. Det har alltid vært ting å ta hensyn til, kramsnø her og der. Det har gått noen pakker NSAIDs.

Det er et par hovedaspekter med å være småskadet³ som jeg vel aldri har vært optimalt dyktig til, verken i min ungdoms vår eller min alderdoms skrøpelighet:

1. Hvile lenge nok.

Det har vel vært litt småtypisk meg å gjøre periodene med kjedelig, alternativ trening så korte som mulig, og skynde meg tilbake aktiviteten som er gøy en sju-åtte hakk for tidlig. Glem 100 reps med eksentrisk bulgarsk utfall på ergometersykkel: jeg kan jo sikkert bare hoppe med kun høyre kne på volleyballtrening. Armen i fatle? Jeg rekker sikkert å komme tilbake til turnering om to uker⁴. Yeah right.

2. Leve normalt når jeg ikke kan trene

Jeg hater å være skadet. Jeg rammes av en eksistensiell krise, jeg blir gretten og kraftløs. Det er som om alle former for selvdisiplin bare forlater skuta med en gang jeg halter litt på en fot, og det blir umulig å gjøre noe som helst konstruktivt. Og så fysen som jeg blir. Selvmedlidende og viljesvak. Jeg mener: det er jo ikke helt feil å kompensere litt for sin mentale helses skyld, men jeg blir jo Augustus Gloop og Caligula fem minutt etter en førstegrads hamstringstrekk. Og driver Caligula med rehab, prehab eller repetisjoner med strikk mellom orgier og fonduegryter? Tror ikke det nei.

Multisport som problemløser

Noe jeg har oppdaget er at triatlontrening på mange måter tilbyr en utvei fra begge disse litt.. negative prosessene. For det kan være en del forskjellig som er galt med kroppen som forhindrer én av treningsformene, men ikke mye som forhindrer alle. Da kan man fortsette å trene, og fortsatt føle at man har konstruktiv retning og driv, ikke bare er stuck på sidelinja.

Noe som tar oss til dette første dagsaktuelle innlegget på denne bloggen5. Jeg har nemlig syndet, og begått en feil av type 1. Jeg klarte ikke å holde meg unna beachtrening selv om leggen murret i min gamle venn soleus. Treninga i seg selv gikk fint nok, men murringa har gått over i lett halting, og på vei til svømming i dag kjente jeg at det neppe ville være noen god idé å kjøre på med beinspark som i seg selv er lett krampeframkallende. Det var nummeret før jeg tok til høyre i krysset og syklet hjem til sofaen.

Men så kom jeg på at jeg har jo en dings. En pullbøye, altså en dugelig bit med skumplast til å klemme fast mellom lårene slik at beina flyter selv når man ikke sparker med beina.

Ok. Greit. Til Pirbadet! Plasket rundt i oppvarmingsbassenget en stund før jeg tok meg i nakkeskinnet og fant meg en bane med noen som så trege nok ut til at jeg ikke var for plagsom. Festet bøya, trakk pusten og sparket fra.

Jeg la en plan om å ta nok pauser og heller fokusere godt på det denne bøya egentlig brukes til, nemlig forbedring av armtak. Balanse i vannet, få armene foran meg, forsinke taket et halvt slag, og holde kroppen strak. Og det fungerte altså langt over forventning : ikke bare gikk det fortere, ikke bare fikk jeg trent, men der jeg kanskje begynte å miste litt motivasjonen for de svømmeøktene jeg hadde var det litt sånn lutrende å få fokusere så rent på noe, og det ble rett slett en fin økt.

Så der var det – et spontant blogginnlegg med en umiddelbar tanke om noe som skjedde nylig. Don’t get used to it⁵.

P.S. I prosessen med å mentalt forfatte disse bevingede ord i garderoben etter svømming, snublet jeg over en åpenbaring, ja nærmest en universell sannhet, som jeg herved vil søkemotoroptimalisere og dele med hele verdens land og folk:

Aldri, ALDRI ha på kompresjonsstrømper⁶ etter svømming/bading. Det er jo håpløst umulig, de sitter så bom fast at jeg får krampe i motsatt fot i forsøket på å slite de over hælen med 19000N motstand i den våte huden.

Vurderer å sykle barfot hjem.

Fotnoter

1. Seriøst, jeg har hatt fall og småulykker som ville brukket hva som helst annet enn mitt skjelett. Alltid noe annet som ryker først.
2. Stive ankler = hoppe høyt på hardt underlag 😀
3. Faktiske eksperter vil sikkert mene at det er 16-17 hovedaspekter ved dette som jeg ikke mestrer.
4. Min fysio på Rosenborg-klinikken var ikke videre imponert da jeg forsiktig ytret at kanskje en beachturnering var en potensiell målsetning etter fem måneder med skaderehabilitering. Jeg kom ikke faktisk tilbake før to måneder etter det igjen, så..
5. Det tok meg lang nok tid å orke å sette opp en blogg, og innleggsfrekvensen min minner meg faretruende om enkelte podcaster jeg hører på, der annenhver episode starter med ‘I år skal det komme ny pod hver uke’, og så starter neste episode med ‘Beklager at det har gått så lenge siden sist’.
6. Jada, jada, jeg vet det, men nå kjøpte jeg engang disse 2XU-strømpene i desperasjon en gang jeg skulle …ja, du gjettet det, komme tilbake til en kamp litt for tidlig etter en soleus-strekk. Men jeg vil si én ting, og det er at de er litt deilige når man har strekk, selv om de vel neppe hjelper per se.