Olympia

Jeg har alltid hatt en innstilling om at man bør sette seg en målsetning som er såpass skremmende at man ikke tør annet enn å trene.

Da jeg først bestemte meg for å trene for triatlon var jo et åpenbart spørsmål ‘hvilken distanse’. For de uinnvidde er standarddistansene som følger:

1. Supersprint. 375 meter svømming, 10 km sykling, 2,5 km løping.
2. Sprint. 750 meter svømming, 20 km sykling, 5 km løping.
3. Normaldistanse/olympisk. 1500 meter svømming, 40 km sykling, 10 km løping.
4. Halv ironman. 1900 meter svømming, 90 km sykling, 21 km løping.
5. Ironman. 3800 meter svømming, 180 km sykling, 42 km løping.

Nå er det nok vanligst å starte med en sprint som sin første triatlon, men det arrangeres faktisk ikke tri-løp rundt hver en sving. Og jeg er jo ikke noen total nybegynner, jeg kan jo både løpe og sykle noenlunde langt, så 750/20/5 føles ikke som en hårete nok målsetting. Samtidig bør kanskje ikke alle grenene kreve forbedringspotensiale, og hvis man tråkker opp til halv ironman er det plutselig en uprøvd sykkeldistanse og en halvmaraton etterpå – i tillegg til svømmingen.

Hrmmm.

For det er jo mest svømmingen det står på her, det er den desiderte svakheten og bøygen, i den grad at strengt tatt alt over et par hundre meter innebærer noen grad av drukningsrisiko. Jeg kan jo svømme, har vokst opp med seilbåtferier og til og med litt grunnteknikk fra min svømmende far, men per juli 2022 var jeg en notorisk, komisk ikkeflytende skapning som fikk 90% av makspuls og la på meg to kilo i slukt bassengvann hvis jeg svømte 50 meter. Jeg testet faktisk å trene litt svømming under en kneskadet periode på tidlig totusentall¹, men var så katastrofalt ute av stand både til å gjennomføre flere lengder i strekk og (ikke minst) stå opp tidlig nok til NTNUI-øktene at det ble med et par dypp.

Okei, så jeg må i praksis lære meg å svømme. 1500 meter svømming føltes digert og skummelt, nesten uoverkommelig. Men mulig?

Det er noe med navnet ‘olympisk distanse’. Ikke bare lurer det hjernen til å tro at man omtrent deltar i OL, men det hensetter tankene til antikkens Hellas og de greske gudene. ‘Bygd som en gresk gud’ sies det jo, det må jo være en automatisk konsekvens av en olympisk triatlon².

Hadde det ikke vært for ‘olympisk’ hadde jeg sikkert vært fornuftig og valgt en sprint, som faktisk høres kulere ut enn ‘normaldistanse’ (gjesp). Kanskje til og med en supersprint³.

Men: når Olympen kaller, så må man svare. Sånn er det bare.

Fotnoter

1. Noe som også gjør at jeg en gang har løst lisens hos Norges svømmeforbund 😀
2. At det tydeligvis også kan medføre akutt mangel på kjønnsorganer og nese ser jeg gjennom fingrene med, jeg får jo en flott laurbærkrans.
3. -Ja, jeg er jo mest som SuperSprinter å betrakte, sa han, og strakte seg som en katt, mens de eksplosive musklene flekset under pelsen.