Marka Rundt 2023

Da jeg la opp en sesongplan i høst, tenkte jeg som så: det passer vel fint inn i en treningsplan å gå på ski når forholdene tillater det? Som en god soldat la jeg dermed inn en ‘langrennsperiode’ i treningsplanen, sånn cirka desember til mars (bankers skiforhold i Trondheim da, høhø), og satte i samme slengen opp et par mulige datoer for konkurranser. Birken og sånn. For det hører med, sant? Ikke bare trene, men sette seg hårete mål og melde seg på skumle ting.

Nå tok jeg jo ‘skumle ting’ helt til det ekstreme med maratonpåmeldingen rett før jul, parallelt med at influensaen kverket planene om hyppig skigåing på hvite romjulsdager. Spol fram til starten av februar, så ble konsekvensen at jeg hadde gått én (1) skitur – med pulk – da treningsplanen min plutselig poppet opp noe som het ‘Konkurranse, langrenn’. Litt undersøkelser senere viste det seg å være Marka Rundt, 40 km klassisk rundt omkring i Bymarka. Har jeg noen gang gått fire mil sammenhengende på ski før? Nei. Skiformen da? Ikke gått mindre på ski på flere år.

Preprogrammert som jeg er, meldte jeg meg på. Klikk.

Jeg rakk en panikktrening mellom påmelding og renn, og fant ut at det gikk noenlunde greit å vase rundt i skogen et par timer i sone 2/3. So far, so good. Så da må man lage seg noen målsetninger:

1. Ikke åpne eller gå for hardt. Være disiplinert og gå i grønn sone, uansett hva de andre gjør når starten går. Gul sone vil tappe mye energi, og rød sone bør være no-go.
2. Komme seg under fire timer. Ved å ekstrapolere fra panikktreningen min virket det som et realistisk mål. Sekundært: Komme seg under 2x vinnertiden (de gutta er raske).
3. Gjennomføre. Jeg har selvtillit på at jeg klarer å pine meg gjennom selv om det blir tungt, men det bør jo være på lista.
4. Ikke ramle i utforkjøringene! Det er så n00b.
5. I alle fall ikke mens noen ser på.

Utover det var jo rasjonaliseringen min for dette at det kunne være en slags generalprøve på lang konkurranse før maraton – med omtrent samme forventede gjennomføringstid var det en god anledning til å øve på både formspissing/hvile/ernæring før konkurranse og ernæring underveis i konkurranse. Så jeg handlet og planla og ordnet. Makroene under kontroll. Elektrolytter og fandens oldemor. Stod i boden og varmet og siklet og pustet og peste.

Da løpsdagen opprant var jeg jo cirka så klar jeg kunne bli, rent bortsett fra at en småbarnspappa aldri kan garantere for søvnkvaliteten sin. Men samma det – jeg festet nummeret, rigget til camelbaken og stilte på startstreken.

I løpet av de første minuttene ble et par ting klart: for det første kunne ikke all preparering i verden kompensere for at min startvekt (97.1 hydrerte kilo) var mer enn det var tatt høyde for da skiene ble kjøpt. Det var helt åpenbart tyngre enn det burde være å holde tritt med selv den halen på feltet der jeg hadde tatt startplass (jeg er dum, men ikke idiot, si). Uh-oh. Til tross for det jeg selv opplevde som en disiplinert innstilling, så medførte det også at målsetning 1 røk i løpet av 00:01:30, da første titt på pulsklokka viste 155 og stigende i puls og gul sone. Uh-oh, redux.

Så var det en liten kamp mot den der pulsklokka da, etter hvert som de første 10 kilometerne tok oss cirka fra bunnen til toppen av traséen. Prøve å balansere hjernens krav om å holde seg i grønn sone med egoets ønske om å gå seg oppover i feltet. Med ganske tvilsom gli i de lette partiene måtte stort sett egoet vike, men kapasiteten lot meg heldigvis ta igjen litt tapt grunn i fiskebeinsbakkene mens pulsen fikk lov til å skli bittelitt ut. Så ventet 10 kilometer med mer nedovertrend i ei løype preget av mange bratte småbakker og litt kuperte utforkjøringer. Etter kanskje 16 kilometer hadde jeg ryggen til min Nemesis(tm) – man må alltid peke ut en løpsnemesis – en deltaker i K61-70 år med irriterende god glid og teknikk på flatene, men med for lite masse til å holde unna i utforkjøringene. Jeg la meg bak som en annen Klæbo over myrene, og passerte som den utforkula jeg er i nedoverbakkene mot Granåsen. Gikk fra i fiskebeinsbakkene inn mot passering halvveis. God stim nå. Passerte halvveis på ca. 1:55.

Det halvminuttet jeg hadde skaffet meg her på min nærmeste konkurrent røyk jo effektivt da jeg som en dust måtte stoppe for å fiske ut en energibar fra sekken. I sekken ja, der jeg hadde puttet både mat og mobil i den tro at jeg uansett kom til å ha lav terskel for å stoppe og ta et bilde underveis, for her teller man vel ikke akkurat sekundene, hehehe åjo stemmer det, for nå er startnummeret på og konkurranseinstinktet tar over. Mye kluring senere maset jeg meg oppover første bakke på andre runde med kjeften full av peanøttmasse, mens Nemesis hadde forsvunnet i horisonten, og vinnerkandidatene i samme slengen hadde rukket å passere meg.

Konsekvensen var at jeg nå gikk mutt putt alene. Så ikke lenger noen foran meg, og jeg visste ikke om noen av de jeg faktisk passerte på første runde fortsatt var levende, eller i det minste fortsatt deltakende. Er jeg sist? Slowest man standing? Det føltes litt sånn på vei oppover, for nå hadde turfolket våknet, og løypa var preget av søndagstrafikk. Det er jo ikke de mest trafikerte løypene, de vi gikk i, men mange lot seg nok inspirere av at disse obskure småløypene plutselig framstod uventet godt preparert. Barn i rosa lekedress med kryssede ski. Pensjonister som hensynsfullt trådte ut av løypa og heiet på (-hvor langt går dere? -nrghmhhhhførti -ok lykke til). M40-50 som ploget i full fart nedover de bratteste og smaleste fiskebeinshengene med bikkje og pulk – come on!!. Jeg skjønner at prinsippet ‘løp samtidig som vanlig markadag’ er greia her, og jeg støtter det, men jeg kunne kanskje ønsket meg noen strategisk utskremte funksjonærer på noen nøkkelsteder.

Og så – catastrofo. En svingete nedkjøring som jeg allerede på første runde hadde småproblemer i, og jeg endret klokelig taktikk til runde 2, gikk for yttersving i stedet for den isete innsiden. I ferd med å klappe meg selv på skulderen for å huske det da ytterskia sporet i løssnøen og effektivt spente bein på innerskia, og jeg gikk rett på trynet. Adjø til målsetning 4. Kikket opp, og akkurat der stod det selvfølgelig en oppmerksom løpsfunksjonær – der er du ja, selvsagt – i grønn NTNUI-jakke. Satan. Ga en tommel opp mens jeg strøk ut målsetning 5 fra den mentale tavla.

Det gikk litt tråere opp mot toppen på 30 km, og jeg kjente på at noe av grunnen var at jeg mistet litt løpsfølelsen blant folk og dyr der jeg gikk alene. Men kroppen begynte også å få det, og litt rare kramper begynte å melde seg her og der – en akilles, en legg, en triceps. Det føltes godt de mulighetene jeg fikk til å krype ned i hockey og gli en sjelden gang, men jeg åt en gel for innspurten, og snart nærmet jeg meg siste drikkestasjon. Slukte en kopp med whatever (jeg skjønte aldri systemet med de to koppene), blikket fremover og hvem så jeg der i horisonten? Jo, det var Nemesis, som nok en gang slet med å holde unna i nedoverbakkene. Men det er langt fram, flere minutter, og jeg var sliten nå.

Jeg mistet ryggen igjen i skogen, og konsentrerte meg mer om meg selv. Kom meg opp bakkene. Staket på flatene, litt etter beste evne med en litt problematisk albue som sviktet allerede de første fem kilometerne. Prøvde å kjøre fort nedover, men nå er vi i turløypa opp mot Rønningen, og det må svinges unna og bremses ned. Kom ned til bunnen i Granåsen, og der var ryggen igjen, på vei opp mot de siste bakkene mot Nilsbyen, og det er mindre nå. Er det 20-30 sekunder? Jeg prøvde å gå på litt, men det var ikke veldig mye igjen i tanken, og jeg hadde lite lyst til å risikere noen skade på muskelfibre som begynner å føles frynsete. Siste to kilometer, så jeg presset likevel litt ekstra saft ut av appelsinen. Kom inn på stadion, og der var nemesisen igjen – med kanskje en kilometer igjen er det ti sekunder.

Og nå kjenner jeg litt på at jeg har et valg. Nå kan jeg, tror jeg, trøkke på alt jeg har, la albue være albue og lage syrefest i beina. Komme meg opp i ryggen, og så spurte ned min nemesis på rå styrke på oppløpet. Det er realistisk. Men, som de sier: it’s the optics. M41 kommer inn med 183 i puls og spurter alt han klarer for å dytte K65 ned fra 140. til 141. plass i et turrenn? Faller om som Frida Karlsson? Siklende som Bjørndalen? Mm, kanskje ikke det nei. Så mye konkurranseinstinkt har jeg ikke. Nemesis passerte til slutt mållinja i ro og mak ti meter foran meg (seks sekunder på EQtimingen skulle det vise seg, noe som ville gjort en spurtseier ekstra meningsløs). Jeg får finne meg en nemesis mer i min egen klasse neste gang.

1. Ikke tro at jeg bare skal stoppe og fikse ting underveis. Sånn funker ikke hodet mitt – jeg tok meg jo ikke engang råd til å bytte podepisode på ørepluggene, og lot WWWK snakke om Karim Benzema i en to timers episode jeg allerede hadde hørt. Jeg hadde også fått mer ut av andre runde hvis jeg hadde blitt pusha litt av nemesisen min i stedet for å klure med maten. Ha det klart.
2. Gode forberedelser på mat og hvile er fint, viktig og deilig, og det jeg har sverget til tidligere inn mot kamphelger etc. er ganske på ball sammenlignet med de rådene jeg har funnet.
3. Jeg tåler fint en fire timers konkurranse med snittpuls langt inne i grønn sone, så fram mot maraton og triatlon handler det om å få beina til å tåle belastningen. Hjerte og lunger har det fint, og jeg får ikke total energismell.

Her er det bare å bygge på videre!

For enten unødvendig detaljnivå eller tl;dr, sjekk (og følg gjerne) på Strava.

https://strava-embeds.com/embed.js