Type 2x

Jeg har alltid drevet med idrett. Fotball fra barnsben gjorde meg aldri til noe framtidshåp, til tross for brukbare fysiske forutsetninger i en både hurtig og utholdende kropp. Det var nok like mye mangelen på talent som en irriterende belasningsskade som lurte meg over til volleyballen på VGS, som deretter forble idretten min inn i studenttilværelsen. Utallige timer ble lagt ned på trening selv og som trener for andre, både innendørs i vinterhalvåret og i sanda de skarve ukene klimaet holdt tela unna banene. Jeg ble selvsagt bedre, og hadde nok også et visst fysisk talent med brukbar høyde og godt med eksplosive muskelfibre.

Likevel var det med få unntak ikke snakk om noen voldsom satsning for min egen del. Til det fristet andre aspekter med studenttilværelsen for mye; studiene i seg selv tok tid – ja – men det var nok helst aller mest alt det andre. Konserter. Festivaler. Utelivet. Jeg hadde nok muligheten til å ta et valg om å satse mer på idretten, såpass nivå hadde jeg opparbeidet meg, men jeg var ikke villig til å ofre all verden for det, og foretrakk en tilværelse som slugger i andredivisjon framfor å søke utvikling lenger oppe i systemet.

Det var ikke før jeg ble rundt 28 år, og kroppen strengt tatt begynte å straffe meg hakket hardere for å gå ut mer enn en gang i uka eller så, at jeg fant ut at jeg skulle sjekke ut hvor mye bedre jeg kunne bli i volleyball med det utgangspunktet jeg hadde. Jeg hadde nettopp byttet studieretning, og hadde mer tid til rådighet enn jeg hadde hatt på noen år, og jeg la den innsatsen i å trene mer. Flere balløkter, spensttrening, styrke, og til og med en løpetur i ny og ne. La opp som bedriftsfotballspiller, idet skadefrekvensen ikke lenger var kompatibel med kontinuitet i volleyballtreningen.

Jeg byttet lag, og rykket opp i førstedivisjon med mitt nye lag. I volleyball-Norge er det på en måte der vannskillet går mellom breddeidrett og – vel, om ikke nødvendigvis toppidrett i praksis, så i alle fall landsdekkende serie og proffere rammer rundt kampene. Så der tilbrakte jeg de neste 3-4 årene, og fant et toppnivå å stagnere på, og med en jevnt god struktur på treningshverdagen. Sammen med årlige treningsleirer og gode sommertreningsgrupper i sandvolleyball gjorde denne perioden at jeg definerte meg selv som en idrettsutøver av noe slag – på hobbynivå, javisst, men ikke bare som en som spiller litt ball nå og da.

Og så er det jo som det vanligvis går – life happens – jeg fullførte studiene, begynte å jobbe, og byttet klubb til den lokale klubben utenfor studentidretten. Så kom etter hvert giftemål og barn nummer 1 – høyst planlagt og ønsket, men det har nå en ganske forutsigbar effekt på tid og prioriteringer. Jeg hadde ikke lenger tid eller lyst til å legge inn ekstra innsats, og da gjør alderen resten av jobben med en 38-åring. Volleyballkarrieren ble i praksis avsluttet av kombinasjonen av en lang opptrening etter en merkelig skulderskade og covid-nedstenging, og kort tid etter kom også barn nummer 2.

Jeg trener fortsatt sandvolleyball, og har glede av det, samtidig er alderen på et punkt der jeg føler at det uansett dreier seg mer om å bremse forfall enn å oppnå noe. Jeg konkurrerer jo kun unntaksvis i sanda – det er kanskje snakk om en turnering eller to hvert år – og ser vel egentlig ikke noe særlig å bygge fram mot med den treningen. Men det er jo unektelig en del av dette – det artigste jeg vet er jo å lykkes i sanda og på volleyballbanen, og kanskje kan en motivasjon som lar meg bli sterkere og lettere også innebære en liten gjenoppblomstring som volleyballspiller?